Kveldens hovedgjest var Stian «Staysman» Thorbjørnsen. Thorbjørnsen ble først kjent for TV-titterne gjennom sin deltakelse i Paradise Hotel. Siden den gang har det gått slag i slag fra 38-åringen, som har slått seg opp som både artist og programleder. Staysman er kjent for sine energifylte party-anthems og alltid like gode humør.
Dagbladet anmeldte de andre gjestenes tolkninger av Staysman-katalogen. Les våre vurderinger under.
Trygve Skaug: «En godt stekt pizza»
Slik kan det også gjøres. Trygve konverterer en Staysman og Lazz Melodi Grand Prix-bidrag, «En godt stekt pizza», til en malende asfaltballade med hvor melankolien står i sentrum. Det handler om de som festen aldri tar slutt for.
Låtskriveri er en underfundig greie - med all respekt til originalen og dens bruksområder, så makter Trygve å gi den et helt nytt nedslagsfelt som mest sannsynlig vil begeistre en helt annen lytterskare. Den ru og beherskede sangen, de lyriske justeringene, twangen i gitarene og det slepende kompet gjør denne tolkningen til en sann fornøyelse.
Maria Mena: «I Need a Man»
Det er dette Hver gang vi møtes handler om! Om å tyvlåne andres låter og for en stakket stund gjøre dem til sine egne. Maria Mena tar fullstendig eierskap i Torbjørnsens - la oss kalle det - elleville hyllest til yre, enslige kvinner.
Maria gjør «Trenger en mann» i engelsk språkdrakt. Før den gjenfødte pop-perlen toner ut, står hele låvestrukturen og dirrer av rungende gospel-sang, komplett med innlagt modulasjon, korister i røde kjortler og euforisk hallelujah-stemning. Denne burde du kanskje gjøre plass til i live-settet ditt, Maria? Ren magi.
Arne Hurlen: «Alle gutta»
Hvem skulle ha trodd at partyløva Staysman skulle være ankermann for en låtkveld hvor de store følelsenes står i sentrum? Thorbjørnsen er kjent for å servere rene ord for penga. Her er det ingen svulstige bilder eller metaforer. Raffinerer man språkdrakta og tar ned tempoet, treffer man et annet koordinat på det emosjonelle kartet. Her handler det om de som ikke er blant oss lenger og de som sliter med å finne livsgnisten. Arne gir den mengder med pondus, tyngde og nerve. Det er fint og trist om hverandre.
Agnete Saba: «En kasse pils alene»
Etter hvert som denne kvelden skrider frem, blir det mer og mer tydelig at man ikke skal skue hunden på hårene. Den som utelukkende forbinder Staysman med fest og baluba må kanskje ta to skritt tilbake og revurdere den oppfatningen? Det er kanskje ikke høyverdig poesi, det som serveres, men han er flink til å sette ord på skjebner.
Så også i denne nitriste visa om når alt blir svart og det er ingen vei ut. Agnete pakker fortellingen inn i varme og avmålte fraser, med mye luft og rom i arrangementet. Låta tiltar i intensitet og plutselig legger hun inn en joik som får nervestrengene til å vibrere. Resultatet fengsler både hovedgjest, bordsetting og TV-tittere.
Hkeem: «Hjem til deg»
Cello, piano, fioliner og en duvende bass. Det er det som trengs for å lage det perfekte underlaget for Hkeems fortryllende stemme. Her blir «Hjem til deg» hyller han Stovner og de som bor der. Det er ikke noe å si på tilstedeværelse og formidling.
Kanskje han kunne ha lekt seg ennå mer med arrangementet? Det blir uansett pirk all den tid Hkeem synger fortryllende vakkert.
Hanne Krogh: «En siste gang»
Det er noen syvmilssteg mellom de kreative uttrykkene til Hanne Krogh og Staysman. Her møtes de på midten i et realt «sjøslag» som blant andre inkluderer Thorbjørnsen-bekjentskaper som Vidar Villa, Katastrofe, Lars Erik Blokkhus fra Plumbo.
Musikalsk er det ikke blant kveldens høydepunkter, men jovialt så det holder. Og alt trenger ikke være tåredryppende og alvorlig. Thorbjørsen stiller jo tross alt med godstemninggaranti.
