MOTOWN-TEMA I «STJERNEKAMP»: Kate Gulbrandsen. Foto: Julia Marie Naglestad/NRK
MOTOWN-TEMA I «STJERNEKAMP»: Kate Gulbrandsen. Foto: Julia Marie Naglestad/NRKVis mer

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Motown-tema i kveldens sending.

Den som måtte forlate «Stjernekamp» i kveld var Kate Gulbrandsen.

1. Kate Gulbrandsen: «I Want You Back» Jackson 5 (1969)

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Kate Gulbrandsen har fått æren av å åpne kveldens Motown-hyllest. Det betyr smektende discorytmer og høy partyfaktor.

Det skal godt gjøre å ikke komme i feststemning av Jackson 5s eviggrønne dansegulvvelter.

Kate synger isolert sett helt OK, selv om hun mangler snerten og grooven til smårollingene. Motown skal være lek og moro, her handler det mest om å synge seg gjennom låta og håpe på at man kommer seg helskinnet over målstreken. Litt stresset, med andre ord.

2. Steinar Albrigtsen: «(Your Love Keeps Lifting Me) Higher and Higher» Jackie Wilson (1967)

Det skal ikke stå på innsatsen til Steinar. Han har ikke fotarbeidet helt på sin side, men han gir i alle fall det han har. Stemmen hans har en flott soulklang, noe som løfter han opp til mer enn godkjent.

Steinar er en rutinert sanger og vet garantert hvor svakhetene hans ligger. Selv om han våger seg opp i høyden, så vet han hvor smertegrensen ligger. Fin og personlig tolkning fra mannen fra nord.

Terningkast: 4

3. Nicoline Berg Kaasin: «You Keep Me Hangin' on» The Supremes (1966)

Det er ingen overraskelse at Nicoline tar dette på strak arm. Låta ligger fint til henne både tonalt og klangmessig og hun er jo en teknisk begavet sanger. Men så er det dette med Motown og fest da. Det mangler litt sprut og fyrverkeri i selve fremførelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det virker som om Nicoline fokuserer for mye på det sangtekniske og glemmer å ha det gøy.

Terningkast 4

4. Gunnhild Sundli: «I Wish» Stevie Wonder (1976)

Gunnhild har hatt det småstritt så langt i konkurransen. Men, jaggu, i kveld ser det ut som om hun har funnet et annet gir.

Hun er ikke den av deltakerne i denne konkurransen som synger materialet best, men hun har i alle fall den rette entusiasmen og et funklende glimtet i øyet.

Mer av dette.

Terningkast: 3

5. Jonas Skybakmoen: «Reach Out I'll Be There» The Four Tops (1966)

Jonas vet nok at funk og soul ikke er hans forte. Stemmemessig er han rett og slett ikke kompatibel. Jonas hører hjemme i punken og synger vanligvis langt oppe i halsgropen. Han formidler i det minste budskapet på en fin måte.

Klarer han seg gjennom «sensuren» denne gangen, så kommer han nok sterkt tilbake.

Terningkast: 3

6. Tomine Harket: «Ben», Michael Jacson (1972)

Tomine har en helt nydelig stemme og en helt egen måte å bruke den på. Dette kommer mer og mer frem etter hvert som sesongen går fremover.

Hun fraserer på en helt egen måte og kan gjøre de vanskeligste låtene til sin egen.

Det skal bli virkelig spennende å følge henne videre, for videre må hun.

Terningkast: 5

7. Håvard Bakke: «War» Edwin Starr (1970)

Bruce Springsteen har røffet denne opp tidligere. Håvard kommer seg gjennom den på en grei måte. Men man begynner å få en følelse av at han er en litt vel endimensjonal sanger.

Det funker bra når han får dratt på med alt han har i refrenget, men det skorter litt på sjel og tilstedeværelse.

Terningkast: 3

8. Marian Aas Hansen: «Ain't No Mountain High Enough» Marvin Gaye (1967)

Hard nøtt å knekke, denne og Marian er ikke helt heldig med sin tolkning. Det blir for mye patos og vibrato.

Marvin Gaye er jo en smørsanger, men han gjør det med en subtil eleganse. Her blir budskapet servert med krigstyper.

Hun er en begavet sanger, men det er blir for mye skole og for lite særpreg.

Terningkast: 2

9. Knut Anders Sørum: «Lately» Stevie Wonder (1980)

Knut Anders runder av balladen med en real patosballade. Hvorfor ikke?

Knut Anders er en kar som ikke legger to fingre mellom og enten så funker det eller så blir det for mye av det gode. I denne konteksten funker det fint.

Han har en voldsom stemme og en fin avrundet klang. Alltid stødig, så det er litt underlig at han skjærer ut i noen sure toner her og der.

Men det er selvsagt pirk.

Terningkast: 4