PONDUS: Det er mye store følelser i sving under operasendingene. Her er Ole Børud i aksjon. Alle foto: Nina Hansen/Dagbladet
PONDUS: Det er mye store følelser i sving under operasendingene. Her er Ole Børud i aksjon. Alle foto: Nina Hansen/DagbladetVis mer

Anmeldelse: «Stjernekamp» - NRK1

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Kveldens tema var opera.

TV: Den som sanket færrest stemmer og måtte reise hjem i kveld var Maria Arredondo.

1. Ole Børud: «Pourquoi me réveiller» (Werthers arie) fra Werther av Jules Massenet

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Det er mye dynamiske krumspring og et stort følelsesregister som skal brettes ut her. Ole svikter ikke, han. Han er tilstede hele veien, planter blikket i publikum og lener seg tilbake når han kan kvittere ut vel vitende om at han har truffet spikeren på hodet nok en gang.

Det er noe med opera-sendingene som får frem det beste i sangerne. Dette er et måtelig tilbakeholdent innslag, men verdig, innholdsrikt og proppet med nerve.

2. Maria Arredondo: «Che farò senza Euridice» fra Orfeus og Evrydike av Christoph Willibald Gluck

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Maria drar på og ruller på r-ene alt hun kan. Hun har en velrundet sopranklang og synger for så vidt godt rent teknisk. Hun treffer tonene og det låter fint og flott, men det er noe følelsesløst over det hele. Det handler liksom mest om det, teknikk og sang.

I opera skal man jo fortelle en historie og formidle de store følelsene. Der treffer ikke Maria helt, dessverre.

3. Heine Totland: «Je crois entendre encore» (Nadirs arie) fra Perlefiskeren av Georges Bizet

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Heine har som uttalt mål at publikum skal synes at fremførelsen hans er vakker. Innledningsvis klarer han seg veldig godt i så henseende. Han er myk i målet og mild i blikket. ja, det er nesten som man blir smårørt. Men Heine avslører fort at han ikke har en fullblods operasangers pondus og kraft når han går opp i registeret. Her blir han noe spak og nasal i toppen.

Men det var vakkert, altså. Så man må vel kunne si at han kom mer eller mindre i mål med det målet.

4. Ulrikke Brandstorp: «Non sò più» (Cherubinos arie) fra Figaros bryllup av Wolfgang Amadeus Mozart

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Det er ingen tvil om at Ulrikke har gitt seg i kast med et av de mest utfordrende stykkene i kveldens runde. Det merkes på pusten. Det er noen voldsomme sprang som skal forseres. Hun klarer det sånn forholdsvis greit, selv om det blir noe heseblesende over det hele. Og den litt klønete uttalen er i overkant sjenerende. Den tar litt bort fra elegansen i sangen, som jo er et viktig element her.

Men for en yndig klang og hun skal ha for å virkelig klinke til med et nummer av dette formatet.

5. Ella Marie Hætta Isaksen: «Lascia ch'io pianga» fra Rinaldo av Georg Friedrich Händel

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Det er ikke gåtur i parken, denne heller. Det kan også virke som Ella Marie har tatt seg litt vann over hodet her. Hun skrider forsiktig til verket og makter aldri å ta full kontroll over sangen. Skal man fremføre et nummer som dette må man gjør det med bravur og rak rygg. Ideelt sett, selvsagt. Det er jo ikke alltid like lett når man skal sjangerhoppe som man driver med i «Stjernekamp». Stemmeklangen til Ella kunne fint gjort dette til en fin opplevelse.

Nerver og erfaring stikker kjepper i hjulene for henne, men det betyr ikke at hun behøver å gå duknakket ut i kulissene. Hun våget og satset - det holdt ikke helt, men det er ingen skam i det.

6. Chris Holsten: «‘O sole mio» av Eduardo Di Capua

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Chris gyver løs på oppgaven og velger den (kanskje) største svisken av dem alle som svar. Jeg vet ikke om vibratoen hans hadde gitt han fast jobb som operasolist, men han skrider i alle fall til verket med et stort smil om munnen og rikelig energi. Chris kaster seg mot de store toppene med livet som innsats og riktig mengde selvironi.

Det blir ikke bare tullball, noen ganger er det faktisk ganske hørbart. Han har jo tross alt en ganske så flott stemme.

7. Alexander Pavelich: «Nessun dorma» fra Turandot av Giacomo Puccini

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

«Nessun dorma» har sørget for noen alvorlige gåsehudøyeblikk i dette programmet tidligere. Alexander er ikke helt bortreist, han heller. Det kjennes godt i ryggmargen når han klatrer opp på de høyeste tonene. Teknisk sett er det lite å pirke i. Likevel, det mangler noe nerve og inderlighet i fremførelsen og formidlingen hans som gjør at den ikke helt klarer å måle muskler med de som har veltet deg overende tidligere. I alle fall rent emosjonelt.

På ingen måte dårlig, men fallhøyden er så enorm.