HARDROCK OG JOIK: Alexander fremførte Metallicas «Enter Sandman» som første man ut i heavy-avdelingen i kveldens sending. Alle foto: John Terje Pedersen/DAGBLADET
HARDROCK OG JOIK: Alexander fremførte Metallicas «Enter Sandman» som første man ut i heavy-avdelingen i kveldens sending. Alle foto: John Terje Pedersen/DAGBLADETVis mer

Anmeldelse: «Stjernekamp» - NRK

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Hardrock og joik.

TV: Det var i kveld Alexander Pavelich som måtte forlate «Stjernekamp» etter å ha blitt utfordret i hardrock og joik.

1. Alexander Pavelich: «Enter Sandman» – Metallica

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Metallica frontmann og sanger, James Hetfield, er en brukbart brysk type. Ikke sjangerens mest tekniske, men like fullt en av de med mest energi og trøkk. Alexander oppleves kanskje som som det stikk motsatte. For det meste er han fintfølende og myk, dog med en stor stemme og mye volum.

Men Alexander tar ikke lett på det og det røsker godt i drøvelen på «Exit life»-linjen. I tillegg har han mimikken med øyenbrynene så langt ned på nesetippen man kan komme. Noen av linjene blir noe rallete, men det er funker greit nok.

2. Ulrikke Brandstorp: «Heaven's On Fire» – Kiss

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Paul Stanley er kanskje sjangerens fremste ekspert på hoftevrikk og kyssetrut. Ulrikke går for en litt hardere og tøff i trynet-variant når det kommer til formidling. Sangmessig har hun kanskje litt vel mye pop i stemmen sin, men det blir uansett pirk. Som en avsporing, det kunne vært interessant å høre henne gjøre Joan Jett, for eksempel.

Men, men - det er show- og partyfaktor hele veien. Hardrocken skal jo underholde. Spesielt Kiss.

3. Ole Børud: «The Trooper» - Iron Maiden

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Ole skal ha kudos for å ha gjort så grundige forberedelser at han til og med har kopiert Bruce Dickinsons sceneantrekk fra 1983 ned til minste detalj. Å synge Iron Maiden kan være utfordrende. Man skal ha trøkk, vokalt spenn og mye teknikk. Det er fort gjort at det blir pipete i toppen eller for tilgjort.

Men du milde himmel som Ole leverer. Han tikker av i alle de riktige boksene. Ole smeller inn de høyeste tonene uten noen problemer, i tillegg til å kunne leke med både koreografi og formidling. Akkurat sånn det skal være. Heavy metal blir ofte anklaget for å ta seg selv for seriøst, men det skal alltid være et lite islett av humor for at det hele ikke skal implodere i sin egen pompøsitet. Denne balansen makter Ole til perfeksjon.

4. Ella Marie Hætta Isaksen: «Black Dog» – Led Zeppelin

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

På papiret ikke et dumt valg av Ella Marie. Robert Plant har mye soul og blues i stemmen sin, noe som burde passe henne godt. Totalt sett er ikke Ella helt tapt bak en vogn her, men det virker som om hun har litt problemer med å slå seg løs og vite hvor hun skal dra på og legge seg bakpå.

Det blir en tanke for mye roping, men det er ingen lett sang å knekke kodene til, dette. Det er så mange teknikker og stemninger som skal smelte sammen her.

Joik:

1. Alexander Pavelich: «My Home is My Heart» – Jon Henrik Fjällgren

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Fra det ene til andre, kan man vel si? Flammer er byttet ut med stjernehimmel og rolige farger.

Det er ingen tvil om at det Alexander formidler er fint, flott og rørende. Om det er en god joik etter tradisjonens kriterier er jo vanskelig for oss utenforstående å dømme. I disse ørene høres dog fraseringene mer popaktige ut enn det man forventer når joik er temaet. Som om man hopper over teknikken og mer imiterer lyden.

2. Ulrikke Brandstorp: «Boares Gietkka / Lullaby» – Ulla Pirttijärvi

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Ulrikke møter litt av de samme problemene som Alexander. På verset høres det ut som hun klarer å holde joiken mer nede i halsen, men når refrenget kommer så flyttes støtten et annet sted i kroppen og det blir mer sang igjen.

Men slett ikke ille, dette er en verdig og fin fremføring av Ulrikke.

3. Ole Børud: «Father's Joik» – Jon Henrik Fjällgren

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Det hørtes i alle fall ut som en joik. I tillegg er det en meditativ ro over det hele seansen som jeg innbiller meg er noe av hensikten med en joik. Altså å sette en i kontakt med noe/noen utenfor seg selv.

På tynt grunnlag, men jeg finner i alle fall ikke noe å pirke i her. Det er bare å drømme seg langt inn i stjernenatten.

4. Ella Marie Hætta Isaksen: «Maze» – Mari Boine & Liu Sola

Vi anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

At Ella Marie har alle forutsetninger til å feie all motstand av banen her er åpenbart. Og etter å ha hørt henne joike her så skal i alle fall ikke jeg forsøke å argumentere i mot noe i denne fremførelsen.

Det er lett å høre at det sjangermessige teknikkrepertoaret er betraktelig utvidet når Ella Marie får mikrofonen i hånden. I tillegg er det ren magi i hver en tone. Fantastisk.