TV: Oppdatert: EHI ute av «Stjernekamp».
I kveld handler det om rock i sesongens andre «Stjernekamp». I den forbindelse har Christine Dancke fått selskap av Ida Maria og Oslo Ess-frontmann, Åsmund Lande, i dommerpanelet.
I kveld skal ti bli til ni - med andre ord er det første gang denne høsten at en deltaker skal forlate programmet.
Alle foto: Julia Marie Naglestad/NRK
Tone Damli: «Piece Of My Heart» - versjon: Big Brother & The Holding Company/Janis Joplin (1968)
Det er mye levd liv i pipene til Janis Joplin, selv om hun bare ble fattige 27 år gammel. Ryktene sier at hun drakk minst en flaske gin om dagen. Neppe en oppskrift på langvarig suksess. Tone vet heldigvis å ta vare på både stemme og helse.
Det ville være mye forlangt å forvente at Tone skal gjenskape raspen til Joplin, men hun får likevel med seg noe av soul-elementene som ligger og egger under overflaten. Det er lett å kritisere Tone for å synge for pent og pyntelig, men hun trøkker til der hun kan, og har en kulhet i stemmen som i dette tilfellet bærer godt, til tross for at hun mangler et element av fare. Slett ikke ille.
Damien: «Joker And the Thief» - Wolfmother (2005)
Fra det ene til det andre. Damien valgte seg en hiphop-låt i den innledende runden. Nå viser han at han egentlig er en fullblods rocker. Ikke bare sitter låtvalget som et skudd. Han gjør Andrew Stockdale som om han aldri har gjort noe annet.
Verset er fullt av fandenivoldskhet, det melodiske refrenget løfter salen til himmels. Nå mangler bare den høye frisyren til originalvokalisten. Noen ganger handler det bare om å lene seg tilbake å la låta ta deg. Damien har en intuitiv tilnærming til det han formidler og da fremstår det som ekte og helhjertet.
Hva blir det neste?
Odd René Andersen: «Glory Days» - Bruce Springsteen (1985)
Det er nesten litt skummelt med Odd René - han har så mye erfaring og fartstid i tillegg til en vokalteknikk og en stemme som garantert kan kontre de fleste utfordringer.
Da koker det i bunn og grunn ned til å om han har en god dag på jobben eller ikke. Og det har Odd René i dag også. Han formidler med den karismaen han har og leker seg igjennom denne Springsteen-klassikeren med utemmet kraft. Publikum lar seg selvsagt ikke be to ganger.
Elle Maija Klefstad Bær: «Lonely Boy» - The Black Keys (2011)
En av det forrige tiårets store danserockere, dette. The Black Keys har raffinert sjangeren - om man kan kalle det en sjanger? - med sine ultrafengende riff, gode energi og dansbare grooves. Elle Maija henger greit med vokalt sett, men det er noe med lekenheten i sangen som forsvinner i viraken her.
Originalen har en nerve som må være der for at låta skal løfte seg og sparke i fra. Hun synger fint og rocker enda hardere når hun løfter gitaren i været, men av og til er det de små nyansene som avgjør. Kanskje det er lekenheten som mangler?
EHI: «Don't Stop Believin'» - Journey (1981)
Journey hadde en megahit med denne i 1981. 26 år seinere var låta med i avslutningsscenen til en av tidenes mest omtalte serier, Sopranos. Siden den tid har Journeys karriere gått i bølger med en haug med vokalister inn og ut av bandet.
Kunne EHI gjort det skarpt i Steve Perrys sko? Kanskje? Nå er ikke Perry kjent for å ha en rå rasp. EHIs fløyelsmyke stemme og inderlige soulsnert kler de duvende melodilinjene godt. Det lugger litt i forføyningene her og der, men i sum leverer EHI absolutt en godkjent versjon av denne mykrock-klassikeren.
Adrian Sellevoll: «Killing in the Name» - Rage Against the Machine (1992)
Hva skal man si? Adrian vet å overraske, det er sikkert. Man kommer langt med litt god gammeldags dødsforakt, og det han selv kaller - overtenning. Rage Against the Machine handler jo i stor grad om overtenning og det å være ekstremt forbanna hele tiden.
Her er sangteknikk og tonekontroll helt underordnet. Formidling, attityde og innlevelse er alt. Jeg hadde ærlig talt ikke trodd at Adrian hadde dette i seg, men jaggu. Utrolig artig å se noen gå ut av sitt gode skinn og gi fullstendig f***.
Mia Gundersen: «Sweet Child O' Mine» - Guns N'Roses (1987)
Da jeg så klippene fra prøvene, så ble jeg bekymret for at det skulle bli for mye patos og vibrato her. Og, joda - det blir av og til for mye av det gode i livesendingen også, men det er noe med den formidlingsgleden Mia viser her som er vanskelig å ikke bli begeistret av. Det ser rett og slett ut som om hun koser seg gløgg.
Musikalsk sett blir det en smule karikert - som det gjerne blir når man har bakgrunn fra teaterscenen - ting skal gjøres tydelig og artikulert, men her trumfer energien og gleden det meste.
Melis: «Smells Like Teen Spirit» - Nirvana (2011)
Altså, la oss bare si det med en gang. Lise Mæland har en imponerende røst. Men noen ganger går ikke vokale ferdigheter hånd i hånd med smakfulle musikalske valg.
Melis skal ha for å våge å ta en klassiker, riste i den og gjøre noe helt nytt. Men det betyr ikke at det nødvendigvis blir stor kunst av det. Her er budskapet og fremmedgjortheten i teksten et bærende element. Den teatralske tilnærmingen blir bare forstyrrende og forvirrende i det store bildet. De dynamiske krumspringene dreper rett og slett nerven i sangen.
Aleksander With: «No One Knows» - Queens of the Stone Age (2002)
Når det kommer til kulhetsfaktor så er det få vokalister som peller Josh Homme på nesen. «No One Knows» er en av 2000-tallets store rockeslagere, og var med på å sende Queens of the Stone Age med ekspressfart til rockehimmelen.
Alexander gjør Josh Homme med bravur, både med gitar i hånd mikrofon foran munnen. Han synger uendelig mye bedre enn forrige gang. Mest fordi at han vet hvordan han skal legge opp løpet. Stemmeklangen hans passer også som hånd i hanske med dette briljante rocke-eposet.
Superdupert, rett og slett.
Mari Bella: «Somebody To Love» - Queen (1976)
Det er ikke en gåtur i parken å takle denne gyldne Queen-perlen. Det er mye tekst som skal formidles og høye, kronglete toner som skal forseres.
Mari Bella har absolutt ingen utfordringer med å klare brasene som ligger foran henne. Hun er i vokalt praktslag, rett og slett. Og det verste er at det ser lekende lett ut også. Det skal nesten ikke være mulig tatt alder og erfaring i betraktning.
For en avslutning og for et nivå det har vært i kveld. Koko.
