TV: Oppdatert: I kveld var det Elle Maija som måtte ta farvel med de andre deltakerne.

I kveld handler det om hits fra 90-tallet i «Stjernekamp». Rundens gjestedommere er bransjeringrevene Sandeep Singh og David Eriksen.

Tre deltakere har allerede forlatt konkurransen. I kveld skal nummer fire ut. Hvem det blir får du vite seinere i kveld.

Vi anmelder som vanlig fremførelsene låt for låt. Følg med.

Damien: «Let Me Entertain You» – Robbie Williams (1998)

Damien har vist seg å være noe av en kameleon så langt i denne «Stjernekamp»-sesongen. Relativt ukjent fra før, men åpenbart en artist og produsent med et øre for litt av hvert. Her gir han seg i kast med glansnummeret til en av pop-fagets største og mest joviale entertainere.

Annonsørinnhold

Årets julegaver på kjempetilbud

Det går sånn noenlunde greit. Damien har ikke helt pondus til å bære låta sangmessig. I tillegg så krever koreografien sitt, noe som igjen går på bekostning av teknikken. Det blir noe heseblesende over det hele, og Damian sjangler ut i noen sure toner her og der. Er det så farlig? Kanskje ikke, men er det konkurranse, så er det konkurranse.

Elle Maija Klefstad Bær: «I Want it That Way» – Backstreet Boys (1992)

Det er ikke bare, bare å fylle vokalrommet etter et kobbel med sangkyndige fløtepuser. Elle Maija gjør så godt hun kan, men i kveld kommer hun dessverre ikke helt i mål.

Det er mer surt enn det er innafor, i tillegg skorter det både på trøkk og overskudd. Låta i seg selv er åpenbart noen nummer for stor for den unge artisten, rent teknisk, og det gjør at hun aldri klarer å få kontroll på den. Men hun glimter til her og der, blant annet når hun trøkker til på den høye tonen midtveis. Den satt.

Adrian Sellevoll: «Jump Around» – House of Pain (1992)

Det Adrian mangler av teknikk og stemme, har han han i stor grad kompensert for med sjarme, energi og en åpenbar dødsforakt. I tillegg velger han kule låter. Så også her.

Han er ikke verdens råeste rapper - noen av stavelsene forsvinner hist og her, men han elsker åpenbart det han driver med og det viser igjen. Du får ikke mer moro enn det man lager selv. Adrian vet åpenbart hvordan han gjør nettopp det.

Aleksander With: «I Will Come to You» – Hanson 1997)

Aleksander minner oss stadig på at han har en ganske så fin stemme med en, tja - fin 90-tallsrasp. Stort sett har han brukbart kontroll også. Det er ikke så mye å si på avleveringen her heller - denne gangen går det mer på låtvalget.

Det kjennes helt ærlig litt trygt, traust og tannløst. Her kunne Aleksander med fordel ha utfordret seg selv i litt større grad. Det er litt som om man ikke tror på han? Tenk alle låtene fra dette tiåret som kunne ha kledd den smårøffe stemmen hans.

Tone Damli: «Don't Speak» – No Doubt (1996)

Selvsagt skal Tone synge No Doubt. De stemmemessige likhetene med Gwen Stefani er tidvis ganske opplagte. Det betyr ikke at utfordringene ikke er der. Refrenget sitter ganske OK, men i de vare versene er det hakket mer utfordrende å holde seg flytende både tonalt og dynamisk. Det kan jo ha noe med at hun har slitt med halsproblemer denne uka, så man skal kanskje ikke dømme henne for hardt for akkurat det.

I sum er det det en litt blandet opplevelse, men hun viser at hun har ting på lager når hun får dra på og ikke tenke så mye på dynamikk.

Mari Bella: «(You Drive Me) Crazy» – Britney Spears (1999)

Mari Bella begynner virkelig å synge seg varm i trøya i denne konkurransen. Rent teknisk er hun definitivt i det øvre sjiktet. Men teknikk er som kjent ikke alt. Det sagt, når man fletter inn spektakulær koreografi, overskudd og formidlingsiver, så er det vanskelig å protestere for hardt.

Et helt riktig låtvalg for de pop-kalibrerte stemmebåndene hennes. Forbilledlig levert.

Odd René Andersen: «I Don't Want to Miss a Thing» - Aerosmith (1998)

Odd René er som alle vet en formidabel kapasitet på det han baler med og han trår forsåvidt ikke fryktelig feil denne gangen heller, men det er noe med å holde litt tilbake. Steven Tyler har en veldig særegen klang med enorme mengder levd liv og en intensitet som er vanskelig å imitere.

Det kan virke som om Odd Rene skal kompensere for intensiteten med å dra på med noen ekstra runder vokalakrobatikk. Det blir rett og slett litt overveldende. Men fryktelig kompetent, selvsagt.