TV: Oppdatert: Damien er ute av «Stjernekamp».

Vi er halvveis i årets sesong av «Stjernekamp». I kveld skal deltakerne få bryne seg på to ytterkanter i sjangerbiblioteket - hiphop og vise. Dagens gjestedommere er artistene Jørgen Nordeng og Kari Bremnes.

Vi anmelder som vanlig fremførelsene låt for låt. Følg med.

Hiphop

Mari Bella: «Hope» – NF (2023)

Mari er en håndverker av rang og en som lett kan sno seg rundt og takle de utfordringene som blir kastet mot henne på forholdsvis strak arm. Med andre ord er en kveld som dette, hvor deltakerne skal mestre to vidt forskjellige sjangre, en runde som burde være etter Maris smak.

Annonsørinnhold

Nylansering av genial tredemølle

Hun skrider til verket med selvtilliten skrudd opp til litt over halvveis. Du merker at hun er mer komfortabel når hun synger de melodiøse partiene - hun har nemlig mye jobb å gjøre i rap-partiene, og man kan se frykten i øynene melder seg når hun kommer ut på oppløpet. Selv om hun nesten biter av seg tunga i prosessen, høres det ut som hun kommer seg gjennom det meste. Kompleksitetsgraden her er på øverste nivå.

Odd René Andersen: «Styggen på ryggen» – OnklP & De Fjerne Slektningene (2014)

Odd René har valgt seg angsteposet, «Styggen på ryggen». Var det så lurt? Både ja og nei - Odd René gjør ikke så mye galt, men det er ikke så mye å ta tak i her av musikalske virkemidler utover formidlingen.

Du på en måte ha OnklPs levde liv og lakoniske, halvt mumlende rap for å virkelig kjenne på nerven i låten. Det sier kanskje mer om unikheten til opphavsmannen enn Odd Renés evner som artist. Han vil mye, men det er litt vanskelig å tro på han.

Tone Damli: «Paper Planes» – M.I.A. (2008)

Om Tone har troverdighet som vaskekte «gangsta» skal vi ikke henge oss så grusomt mye opp i. Eller, nei - hun har ikke det - det blir noe blendahvitt over det hele.

Det sagt, så er det en kul låt som Tone åpenbart synes det er moro å fremføre. Det er gøyalt, underholdende og ganske OK rent rap-teknisk. Godstemning og bra energi er jo noe det også.

Aleksander With: «Hvem er hun» – Arif Murakami (2019)

For en reise Aleksander har hatt denne høsten. Fra å starte på vaklende bein, har han gradvis funnet et stødigere fotfeste og en stadig mer struttende selvtillit for hver runde.

Her briljerer han teknisk både i de melodiske partiene og når han skal rappe. Der han ikke følger originalen, finner han sine egne velfungerende løsninger. Denne avvleveringen er full av nerve og karisma. Jeg tror du skal ta opp igjen artistkarrieren, Aleksander.

Megamagisk, rett og slett.

Damien: «Intergalactic» – Beastie Boys (1998)

Damien har for det meste vært bunnsolid denne sesongen. At han imponerer i hiphop, som tross alt er hans hjemmebane, er med andre ord ingen stor overraskelse.

Damien har skills, som de sier, utstråling og overskudd. Det blir det krutt av. Det er ikke så mye å arrestere han for, annet enn at han kanskje gjør det et knepp for enkelt for seg selv.

Vise

Mari Bella: «Det går over» – Trygve Skaug (2016)

Som mentor-Kari påpeker innledningsvis - du er litt for briljant teknisk. Det er åpenbart at Mari ikke klarer helt å legge fra vibrato og alt annet krydder. Det blir litt for sirlig og patosladet i det store og det hele. I tillegg sklir det litt ut tonalt mellom kastene. Ikke helt fulltreffer, dette.

Odd René Andersen: «Vår beste dag» – Erik Bye (1998, utgitt 2003)

Odd René er helt klart på et mer komfortabelt sted i vise. Erik By var naturlig nok ikke en tekniker av rang, så hvordan fange den enkle og genuine formidlingen som lå i verselinjene hans. Odd René kler av seg, lukker øynene og formidler varme på sin helt egen måte. Dette tror vi lett på. Ærbødig og respektfullt levert.

Tone Damli: «Josefin» – Albin Lee Meldau (2021)

Hva skal man si som ikke er sagt før? Tone er en lun og god sanger, men hun trenger et insentiv for å makte å gjøre en forskjell - les - en utfordring. Her blir det i overkant plankekjøring. Fint og flott, men det skjer liksom ikke så mye her. Ordene flyter og behager, men det er lite nerve og genuine følelser i sving.

Aleksander With: «Kjærlighetsvisa» – Halvdan Sivertsen (1979)

Aleksander synger nydelig fint igjen. Men denne gangen sliter han litt med det samme som Tone gjorde før han. Det blir noe trygt og traust over det hele. Det er noe med den ru og jordnære følelsen som ligger i originalen som forsvinner i alle de myke og duvende tonene til Aleksander. Kort sagt - det blir rett og slett et knepp for sukkersøtt.

Damien: «Ein farfar i livet» – Odd Nordstoga (2011)

Her er det i utgangspunktet et ganske høyt gåsehudpotensial. Og er det noen som kan takle det den nedpå stemningen i denne sangen, så er det Damien. Dessverre så sliter han med å treffe tonene. Det er ofte vanskelig å synge lavmælt og trygt, og selv om Damien smiler tappert, så er det tydelig at han vet at han er noe ute og sykler på melodiene. Varme og nerve har han like fullt.