Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Vi blir aldri fornøyde. Heldigvis

Problemer er roten til alt godt.

Meninger

Vi lever i den beste og tryggeste tiden mennesket har opplevd. Det kanskje tydeligste tegnet på framskrittet er den enorme materielle velstandsveksten på mellom 3.000 og 10.000 prosent som vi har opplevd de siste hundreåra.

Når vi blir rikere, løftes mennesker ut av fattigdommen, og barnedødeligheten, kriminaliteten og volden stuper. Vi lever lengre og friskere liv.

Mange nekter imidlertid å godta denne solskinnshistorien. Terrorisme, kapitalismens råhet, økende ulikheter, klimaproblemer, ensomhet og psykiske helseproblemer – viser ikke dette at verden blir verre?

Ingen vil benekte at vi har store problemer å løse. Men som Steven Pinker viser i boka «Enlightenment Now» er det store bildet ugjendrivelig: Verden blir bedre for hvert år som går. Vi blir til og med lykkeligere. Ja, du leste riktig. I motsetning til hva mange tror, så kan penger faktisk kjøpe deg lykke.

Jeg tror vår motstand mot solskinnshistorien skyldes at mennesket er en problemløsende art – homo solvens. Framfor å begeistres over de problemene vi allerede har løst, fokuserer vi på de uløste problemene.

Derfor setter vi ikke tilstrekkelig pris på framskrittene og derfor vil vi aldri finne roen.

Vi kjenner det fra våre egne liv. Vi jobber knallhardt for å nå våre mål, men når målene er nådd så tar vi dem raskt for gitt og jobber like iherdig for å nå det neste målet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Like lett glemmer vi problemene vi har løst i fellesskap. Problemene som har ridd menneskeheten som en mare i alle tider, som ekstrem fattigdom, sult, pest og andre epidemier, korrupsjon blant offentlige tjenestemenn og vold som løsningen på grenseoverskridende atferd, er i ferd med å løses i rike land. Det tar vi for gitt. Vi er allerede i gang med å bekymre oss for nye problemer.

Vi kan takke våre forfedre for at vi aldri hviler på laurbærene. De av våre fortidige som lente seg fornøyd tilbake, tapte i den evolusjonære konkurransen med dem som allerede var i gang med å løse nye problemer.

Den evige jakten på problemer gjør oss nok mer ulykkelige enn vi burde være, men det driver likevel framskrittet. Når vi løser nye problemer, blir verden bedre.

Det betyr selvfølgelig ikke at problemene vi løser hindrer fremvekst av nye problemer. Global oppvarming er en bivirkning av en enorm økonomisk aktivitet. Industrien muliggjør en utnytting av andre arter enn vår egen, som i kjøttproduksjonen. Generelt fører ny teknologi ofte med seg en rekke nye problemer.

Den store faren for homo solvens er imidlertid at vi blir så redd for problemene at vi rokker ved de institusjonene som gjør oss til effektive problemløsere.

Det skjer når vi ikke vil ta i bruk ny livsforbedrende teknologi fordi vi forestiller oss alt som kan gå galt. Det skjer også når vi vil forkaste kapitalismen fordi vi fester oss ved alle problemene den skaper, framfor å se hvilke problemer den løser.

Heldigvis vet vi mye om hvilke forhold som lar oss løse problemer mest effektivt. Kanskje ikke overraskende trenger vi en rettsstat med voldsmonopol, et ikke-korrupt og kompetent byråkrati, et demokrati som gjør det mulig å kvitte seg med dårlige ledere, en velfungerende internasjonal orden, en fri offentlighet, vitenskap og et fritt marked.

Disse institusjonene deler alle tre egenskaper:

1 De gir oss trygghet og motivasjon til å søke løsninger på problemer.

2 De gir insentiver til å spre kunnskapen videre.

3 Og de setter kunnskapen i system, slik at problemløsningen foregår automatisk.

Ta forholdet mellom stat og marked som eksempel. Hvis eiendomsretten og avtalefriheten beskyttes, får vi trygghet og motivasjon til å mette andres behov ved å tilby nye varer og tjenester i markedet. Siden vi tjener penger på å løse andre menneskers problemer, får vi et våpenkappløp mellom ulike tilbydere som forsøker å tilby sine løsninger til så mange mennesker som mulig, til en billigst mulig penge. Og disse konkurrentene vil stjele hverandres ideer og forsøke å forbedre dem. Slik spres kunnskapen og slik settes den i system.

De fleste store menneskelige konstruksjoner er laget av oss for å sette kunnskapen vår i system. Bedriften, industriell produksjon, automatisering, byråkrati, partier, lover og regler, kultur og normer, fungerer til å strømlinjeforme løsninger på problemene vi møter jevnlig.

Når institusjonene fungerer som de skal, slipper vi å tenke på problemene de er ment å løse. Ja, det er hele poenget. Det «går av seg selv», som når bussen går når den skal, brødet er i butikken om morgenen, og du kan stole på at mannen i kassa ikke vil svindle deg.

Homo solvens tar alt dette for gitt og er på vei for å løse nye problemer. Slik må det nødvendigvis være. Vi bør imidlertid stoppe oftere opp og anerkjenne framskrittet som ligger skjult i tilværelsens sømløshet. Slik kan vi anerkjenne hvor heldige vi er som lever akkurat nå, men også se klarere hvilke systemer som muliggjør framskrittet. For vi har flere problemer å løse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook