USTABILT: «Reuters meldte 12. mars i år at oljeeksporten har blitt dramatisk redusert, og at regjeringen sliter med budsjettkriser i landet som tidligere hadde et fungerende velferdssystem», skriver Marielle Leraand, tre år etter Libya-krigen. Abdullah Doma / AFP / NTB Scanpix
USTABILT: «Reuters meldte 12. mars i år at oljeeksporten har blitt dramatisk redusert, og at regjeringen sliter med budsjettkriser i landet som tidligere hadde et fungerende velferdssystem», skriver Marielle Leraand, tre år etter Libya-krigen. Abdullah Doma / AFP / NTB ScanpixVis mer

Vi bomber først og ser oss aldri tilbake

Det trengs en uavhengig granskning av den norske deltakelsen i Libya-krigen.

Meninger

Det er nå tre år siden Norge sammen med NATO valgte å gå til det som var en folkerettsstridig krig mot Libya. En krig som nok engang viste at bomber ikke skaper fred, og at ikke alt NATO sier for å begrunne en krig, nødvendigvis er sant.

Krigen hadde for eksempel ikke et FN-mandat i ryggen. Målet med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 var ikke -  og kunne aldri være - regime-endring, fordi dette er stikk i strid med Folkeretten. Målet med resolusjonen var å bringe partene til forhandlingsbordet. Men dette ble totalt ignorert av Norge og NATO.

Sør-Afrikas president Jacob Zuma satt i et fly på vei til Tripoli for å nettopp gjøre som resolusjonen bad om: forhandle frem fred. Men flyet han satt i kunne ikke lande, fordi Norge og NATOs bombefly var i lufta. Dette var et brudd på hele intensjonen med resolusjonen, som Jacob Zuma også tok opp da han var på statsbesøk i Norge. En forhandlingsløsning kunne spart mange tusen liv.

I Norge stilte et samla Storting seg bak bombinga av Libya. Er det slik at samtlige av disse stortingsrepresentantene - etter tre års betenkningstid og med resultatene man i dag ser på bakken i Libya - fremdeles mener at Libyakrigen var rettferdig og i tråd med FN-pakten? Denne pakten som Norge stiller seg bak, har et totalforbud mot angrepskrig. Og regimeendring er den andre kardinalsynden.

I Danmark har landets nasjonalforsamling, Folketinget, vedtatt en uavhengig granskning av den danske deltakelsen i krigen. Er det for mye å forlange at stortingspolitikerne som stemte for bombinga skal være like etterpåkloke og redelige som deres danske kollegaer? Norge og de andre landene som bomba hjalp et bevæpnet mindretall i den libyske opposisjonen med å styrte og henrette landets statsleder Muammar Kadhafi.

Jeg har ikke mye pent å si om Kadhafi, men i en sivilisert verden kan vi ikke ha det sånn at de statslederne NATO ikke liker styrtes og henrettes. Hvilken «fred» ble så skapt i Libya? I dag er landet dypt splittet. Regjeringen i Tripoli hadde inntil nylig ikke kontroll over hovedstaden, og etter at de større militsene trakk seg ut har lovløsheten vokst frem. Forskjellige militser og krigsherrer kontrollerer byer rundt om i landet. I øst har styrkene som fikk i oppgave å vokte oljehavnene etter krigen erklært uavhengighet for å sikre de østlige områdene større andel av eksportinntektene.

Reuters meldte 12. mars i år at oljeeksporten har blitt dramatisk redusert, og at regjeringen sliter med budsjettkriser i landet som tidligere hadde et fungerende velferdssystem. Statsministeren Ali Zeidan ble nylig avsatt og måtte flykte landet etter at han ikke klarte å forhindre at opprørerne startet sitt eget oljesalg. Det skjer stadige terrorangrep, politiske mord og trefninger mellom militser. NATOs krig i Libya har gitt oss det samme som de tilsvarende invasjonene i Irak og Afghanistan: samfunn i ruiner, hvor befolkningen utsettes for groteske overgrep og vi gjør oss skyldige i krigsforbrytelser.

I vestlige land ble krigen begrunnet med behovet for å beskytte sivilbefolkningen. Men hvorfor gjaldt dette bare befolkningen i opprørsbyer som Benghazi og Misratah, og ikke befolkningen i de mange regimelojale byene? Svarte libyere ble utsatt for etnisk rensning, og i byen Tawergha ble hele befolkningen på 30 000 tvangsfordrevet av opprørsstyrkene.  I Sirte - som tidligere hadde 100 000 innbyggere - tok mange sivile til våpen for å delta i forsvaret av byen. I følge rapporten fra International Mission on Inquiry in Libya fra mars 2013 bidro NATO med å knuse byens forsvar og skade nesten hver eneste bygning, for så å slippe til militsene som begikk flere massakre.

Ødeleggelsene i Sirte var langt større enn ødeleggelsene som skjedde i opprørsbyer som de regimelojale styrkene inntok i de tidlige fasene av krigen. Etter krigen sitter rundt 8000 libyere i ikke-statlige fengsler hvor de blir utsatt for tortur, og mange titusen flyktninger blir holdt i interneringsleirer, ifølge en rapport fra United Nations Support mission in Libya fra oktober 2013. Siden islamistiske grupper som før stod på internasjonale terrorlister spilte en sentral rolle i det væpnede opprøret har landet blitt svært farlig for religiøse minoriteter og homofile. Kvinners rettigheter har også blitt betydelig dårligere.

Disse betraktningene må tas med i evalueringen av Norges rolle i krigen. Viktige er også betraktninger om konsekvensene for regionen. Maxmillian Forte skriver i boken Slouching Towards Sirte — NATOs War on Libya and Africa om hvordan Libya lenge var en spydspiss for det panafrikanske initiativet som blant annet siktet på å opprette en afrikansk sentralbank som et alternativ til IMF og deres strukturtilpasningsprogrammer.

Det ble tatt initiativ til afrikansk-eide investeringer i kraftsektoren og telekommunikasjon, prosjekter for matsikkerhet og utdanning, og enkelte land ble hjulpet til å legge om økonomiene sine fra å være rene råvareprodusenter.  Sahara-Sahel-samarbeidet (CEN-SAD) med 28 medlemsland var før 2011 en effektiv hjørnestein i AU med en fungerende investeringsbank. Samarbeidet forbedret regional sikkerhet og virket som en buffer mot aggressiv vestlig innblanding. Etter krigen mot Libya ble CEN-SAD veldig svekket fordi Libya bar de største økonomiske byrdene og stod for mange av initiativene.

Utbredelsen av terrorisme og konflikter i Sahara-Sahel området må ses i sammenheng med at afrikanske samarbeidsprosjekter som tok sikte på å sikre stabilitet og fred derfor står svakere. I noen tilfeller har problemene blitt direkte forsterket ved at våpen fra Libya har kommet på avveie etter krigen. Mange av våpnene endte for eksempel opp i Mali.

De siste tiårene har Norge deltatt i angrepskrig nærmest på autopilot. Vi bomber først, tenker etterpå og ser oss aldri tilbake. Det må det bli slutt på. Partiene på Stortinget er ansvarlige for hver eneste bombe norske jagerfly slapp over Libya. Det minste vi kan forvente, er at de sørger for en kritisk gjennomgang av hva bombene førte til.