FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAR FRA AKSEL BRAANEN STERRI:

Vi bør belønne donorer med en stor slump penger

De som mangler nyrer har rett på en av våre og donorene som tar en for laget bør belønnes rikelig.

Mange står i dag i kø for å få tilgang på nyrer. Noen får det aldri. De lever tunge liv på dialyse og dør tidligere enn andre. Denne uholdbare tilstanden skyldes at vi ikke har innsett at vi har en felles forpliktelse til å skaffe nyrer til de som trenger det, som del av vår plikt til å sørge for at alle får grunnleggende helsehjelp.

Vanligvis utfører vi våre kollektive forpliktelser gjennom skatteseddelen, slik at byrden på hver og en av oss blir levelig. Problemet med nyrer er at vi ikke kan fordele byrden på mange; én må gi fra seg sin. Det setter oss i en skvis. Vi har en felles forpliktelse som vi ikke kan tilfredsstille fordi ingen av oss har en individuell plikt til å gi fra seg akkurat sin nyre.

Noen gir riktignok fra seg en nyre til noen de er glad i. Noen gir til og med en nyre til en fremmed fordi de mener det er det rette å gjøre. Det er prisverdig! Vi andre burde imidlertid skjemmes. Vi belager oss på et system hvor de som trenger hjelp er avhengig av individuell godhjertethet for å få det de har rett på. Det må det bli en slutt på.

Det er ikke mottakeren av en nyre som skal være takknemlig, men oss andre for at noen tar på seg plikten på vegne av oss. Jeg vil derfor foreslå at vi innfører en belønning til de som donorer en nyre. Det blir vår måte å uttrykke vår takknemlighet overfor dem som tar på seg å realisere vår felles forpliktelse.

Til tross for at det å donere en nyre er en trygg prosedyre og man lever godt videre med én nyre, synes jeg en klekkelig belønning er på sin plass. Vi bør altså gjøre mer enn å kompensere donorer for kostnadene de tar på seg ved å donere. Vi bør heller ikke se belønningen som et økonomisk insentiv som kan settes så lavt vi kan så vi akkurat motiverer tilstrekkelig mange donorer til å stille opp.

Belønningen bør heller ikke være for eksempel 776 500 kr. Det må se ut som en belønning, ikke en pris. Kanskje én million kroner kunne passe. Kanskje to.

Mange uttrykker bekymring for at det å gi folk penger kan gjøre at altruistiske donorer ikke lenger ønsker å donere fordi donasjonen ikke lenger signaliserer pur godhjertethet. Men det avhenger av hvordan vi presenterer det.

Vi bør presentere belønningen med et tydelig moralsk budskap som reflekterer hvordan vi ser på handlingen; vi er takknemlige overfor donor som tar en for laget.

Da vil belønningen snarere kunne virke til å motivere flere til å donere av de rette grunnene. En åpenbar fordel med denne modellen er at den vil sikre en stabil tilgang på nyrer for dem som trenger det. Vi vil altså tilfredsstille vår kollektive forpliktelse.

En annen fordel, slik jeg ser det, er at ordningen minner oss på at vi er et fellesskap og at vi har plikter overfor hverandre. Ordningen kan dermed ha symbolsk verdi utover å dekke behovet for nyrer.

Det vil også gjøre at den som mottar en nyre ikke trenger å føle at de står i en takknemlighetsgjeld som de aldri kan innfri til den som donerer. Det er primært fellesskapet som skal være takknemlig og vi har allerede takket. Den som har mottatt en nyre har fått det de har krav på, som medlem i fellesskapet.

Noen vil være bekymret over kostnadene. Men dette forslaget vil betale seg selv på grunn av reduserte kostnader knyttet til dialyse. Andre vil være bekymret for at fattige vil utnyttes til å donere en nyre. Det tror jeg ikke vi bør bekymre oss for. For det første vil det å motta én million kroner eller mer for en nyre være et godt bytte, som mer enn kompenserer for risikoen involvert.

For det andre tror jeg kombinasjonen av det moralske budskapet og belønningen vil gjøre at folk vil stå i kø for å være donorer. Dette vil altså ikke være noe man kan bli presset til av kreditorer eller familie. Det vil snarere være en ære som noen få utvalgte vil få muligheten til å gjøre.