Vi bør bli store ute!

Bør «vi» bli store ute? Dette spørsmålet stilte Ottar Brox i Dagbladets kronikk 1.10. Brox tar opp et interessant spørsmål, nemlig om det er fornuftig at store norske selskaper investerer i utlandet.

Han svarer selv nei, fordi han anser Telenor, Statoil og andre store norske selskapers investeringsplaner i utlandet som en del av historisk tradisjon hvor «framgang utenlands bygger på undertrykkelse og utbytting innenlands». Det er selvsagt ikke vanskelig å være enig med Brox i at det innenfor internasjonal kapitalisme finnes flere eksempler på at dette har vært tilfellet. Men Brox sin analyse er svært mangelfull for å forstå utviklingen av moderne industriselskaper og økonomi generelt. Og hva verre er: Brox sin kronikk er totalt ubrukelig som analytisk redskap for hva «vi», altså det norske folk, skal tillate oss at «våre» selskaper skal foreta seg i utlandet.

Brox sitt feilaktige utgangspunkt er at alle bedrifter som investerer internasjonalt gjør dette som en del av en imperialistisk tradisjon. Brox trekker selv frem to interessante eksempler vi i dag har i Norge på store bedrifter som investerer ute, nemlig Telenor og Statoil. I Telenors tilfelle har bedriften en spesiell spisskompetanse innenfor enkelte områder. Mobiltelefoni er f.eks. et område hvor Telenor har kompetanse som i internasjonal sammenheng ligger langt fremme, ja faktisk helt i verdenstoppen. Er det da god ressursbruk av Telenor å sørge for å kapitalisere på denne kunnskapen også i utlandet ved å gjennomføre repeterbare transaksjoner? Sett med «våre» øyne, er svaret helt åpenbart ja, for det første fordi at Telenor har demonstrert at selskapet behersker teknologien i Norge, og dermed har lavere risiko ved å gjennomføre prosjektet flere ganger. For det andre fordi god inntjening på prosjekter ute, også bidrar til at Telenor er bedre i stand til å konkurrere her hjemme med lavere priser og bedre produkter i en situasjon hvor konkurransen åpnes mer og mer til fordel for oss forbrukere. Som skattebetalere og eiere i Telenor er det gunstig at Telenor er konkurransedyktig internasjonalt, slik at vi best mulig ivaretar våre verdier i Telenor. Driver så Telenor med utbytting? Telenor har f.eks. investert i Pannom GSM, som er mobiltelefonoperatør i Ungarn, North West GSM som er etablert i St. Petersburg, og Pre Monte i Montenegro, bare for å nevne noe. Felles for disse landene er et sterkt behov for å bygge opp infrastruktur og næringsliv. At Telenor blir invitert til disse prosjektene, er nok neppe fordi disse tidligere kommunistregimene ønsker ny undertrykking gjennom imperialisme, men tvert imot fordi størst mulig adgang til telekommunikasjon er et viktig parameter for å bygge opp landenes økonomi.

Det blir nesten latterlig når Brox trekker inn Telenor som eksempel, og hevder at «de tjenester vi må kjøpe av dette konsernet, blir ikke så billige som de nye tekniske mulighetene skulle tilsi». Faktum er at teletakstene i Norge for privatpersoner nå er blant de laveste i Europa, og faktisk de laveste i Europa for bedrifter. Det er rett og slett blitt mye billigere å ringe i Norge de siste årene, takket være blant annet de dereguleringsprosesser som Brox har vært imot. Generelt har faktisk Telenor satt ned takstene fra 1990 med 40 prosent nominelt.

Statoil er også i en situasjon hvor bedriften kan bruke teknologi internasjonalt. Statoil og de andre selskapene som opererer på kontinentalsokkelen er de fremste i verden innenfor leteboring og produksjon av olje på dypvann. Er det da en fornuftig strategi av Statoil og Norge å søke å kapitalisere på mer enn 20 års opparbeidet erfaring fra Nordsjøen også i andre land?

Trolig vil det være av stor betydning for norsk økonomi og norske bedrifter om vi på lang sikt klarte å bruke en del av den opparbeidede teknologien i utenlandske markeder. Når Nordsjøen en gang er tom, vil vi ha store muligheter gjennom teknologieksport til fortsatt å kunne skape lønnsomme arbeidsplasser. Ved å nekte Statoil å investere i utlandet, øker risikoen. Da vil vi i realiteten leve godt på Statoil og andre norske oljeselskaper så lenge det er olje og gass i Nordsjøen. Men den dagen dette er slutt, vil vi stå tomhendt tilbake fra oljeeventyret hvis vi ikke har sørget for å internasjonalisere olje- og offshorebedriftene våre.

Det er gjort en rekke internasjonale studier som underbygger at det er god strategi både risikomessig og bedriftsstrategisk å investere i utlandet. F.eks. studien «Political Risk and the Benefits of International Portfolio Diversification» som ble publisert ved Laval University i 1995 konkluderer entydig med at det er fornuftig å spre sine investeringer i flere land, selv om disse også skulle ha høy politisk risiko. Det vil derfor som investeringsstrategi for Norge som nasjon være langt mer risikabelt om vi skulle følge Brox sin oppskrift, nemlig ikke å tillate våre store nasjonale selskaper å investere ute.

Det er heller ikke riktig, som Brox legger til grunn, at all internasjonalisering har et undertrykkende utgangspunkt. Brox trekker blant annet fram Statoils satsing i Kaspihavet som eksempel. Det er foretatt en rekke studier av vestlige selskapers investeringer i statlige bedrifter i Øst-Europa, og disse underbygger ikke Brox sine påstander. Den mest vanlige selskapsformen i Øst-Europa for vestlige selskaper er såkalte «joint ventures», hvor et vestlig selskap investerer sammen med den lokale stat eller andre lokale aktører. Nylig ble det publisert et større studium fra Øst-Europa i «Journal of International Business Studies» som går igjennom en del eksempler hvor østeuropeiske statsselskaper har oppnådd betydelig innflytelse i forhold til vestlige selskaper. I denne undersøkelsen blir faktisk telekommunikasjon og olje- og gassindustri trukket spesielt frem som to områder hvor de østeuropeiske statene og selskapene har hatt suksess.

Når Brox undertegner med professor i sin kronikk, må det være lov å påpeke at han i sin kronikk fører svært få bevis for sine svært generelle påstander. Nyere forskning innen temaet internasjonalisering drar helt andre konklusjoner enn det Brox legger opp til i sin uvitenskapelige synsing.

Brox hevder også at «globale ambisjoner kan bare realiseres om det lykkes de ambisiøse å få kontroll over egen befolkning». Dette utsagnet passer svært dårlig som en beskrivelse på hva som foregår i norsk næringsliv på 90-tallet. Brox kan umulig følge mye med i hva som foregår i norsk økonomi når han kan slenge ut slike banale påstander. Vi har i Norge i dag en rekke eksempler på bedrifter som både har globale ambisjoner og suksess uten at de har «kontroll over egen befolkning». Kikker vi på listen over de børsnoterte bedriftene vi har i Norge, finner vi blant annet miljøbedriften Tomra, som produserer automater for resirkulering av flasker og bokser. Bedriften har mesteparten av sine inntekter i utlandet, og har helt klart det Brox vil kalle «globale ambisjoner». Vi kan også finne svært suksessrike teknologibedrifter som Tandberg Data, Ask, Provida og Nera som er i samme situasjon. Det går ikke an å hevde at disse har «kontroll over egen befolkning». Når det gjelder Telenor, som Brox omtaler, blir det hele temmelig paradoksalt når Brox på den ene side mener at Telenor ikke har lave nok priser i Norge, mens han samtidig går imot at Telenor og de andre store bedriftene skal kunne tjene penger i utlandet. Det ville være særdeles slett forvaltning av de milliardene det norske folk har investert i de store statsbedriftene, om vi kun skulle godta at disse bedriftene opererte i hjemlige deregulerte markeder hvor marginene kommer under press, og ikke ha adgang til å opprettholde eller øke inntjeningen gjennom utenlandske investeringer.

Tidligere kronikker:

1. oktober: Ottar Brox: «Bør «vi» bli store ute?»