HÅP: Det virker håpløst, men det er håp. Mye takket være sinte feminister som Tove Smaadahl. Lederen i Krisesentersekretariatet, her appellant på et fakkeltog mot voldtekt og vold mot kvinner. Foto: NTB Scanpix
HÅP: Det virker håpløst, men det er håp. Mye takket være sinte feminister som Tove Smaadahl. Lederen i Krisesentersekretariatet, her appellant på et fakkeltog mot voldtekt og vold mot kvinner. Foto: NTB ScanpixVis mer

Vold mot kvinner:

Vi bør lytte mer til sinte feminister

Som Tove Smaadahl. Sint med god grunn.

Kommentar

- Jeg høres kanskje sint ut, sa Tove Smaadahl, Krisesentersekretariatets leder siden 1999. Det gjorde hun.

Vi var på en tredagers konferanse om hvordan man best kan hjelpe dem som er utsatt for vold i nære relasjoner, i Oslo i forrige uke. Eksperter utvekslet erfaringer fra Spania, Nederland, Storbritannia, Island og Norge. De fleste deltakerne hadde jobbet på feltet i mange år, med konkrete hjelpetiltak som fungerer. Nå ledet jeg den avsluttende paneldebatten. Der fortalte både statssekretær Vidar Brein-Karlsen, leder Tone Wilhelmsen Trøen i Stortingets familie- og kulturkomité og byrådssekretær Anna Tresse fra Oslo om det store alvoret de ser på problemstillingen med og hvordan de alle jobber for å hjelpe den utsatte gruppen det er snakk om. Så grep Smaadahl tak i vannglasset mitt.

- På 40 år har dette glasset bare gått fra tomt til halvfullt. Jeg hadde lovet meg selv at vi skulle få orden på dette før jeg gikk av med pensjon, men det kommer ikke til å skje, sa hun.

Like mange bor på krisesentre i Norge nå som for 25 år siden. Av dem som søker hjelp har 93 prosent opplevd fysisk vold fra sin partner. 67 prosent er truet på livet. Det viste doktorgradsavhandlingen til Kjersti Alsaker, som ved Universitetet i Bergen gjennomførte en stor undersøkelse blant kvinner som har søkt hjelp ved norske krisesentre.

Vold i nære relasjoner handler om mye mer enn selve voldshandlingen. Noen av forskerne på konferansen sammenliknet traumene til disse voldsofrene med dem torturofre gjennomlever. Når man mister tryggheten i eget hjem, mister man ofte det viktigste fotfestet i livet.

Mange voldsutsatte hindres i å gå på jobb av overgriperne sine. Åtte av ti har opplevd at partneren har blitt sjalu i tilknytning til jobben, bare 42 prosent av dem er i arbeid. Til sammenlikning jobber 84 prosent av ikke mishandlede kvinner. Voldsofre i jobb opplever dessuten et krysspress som senker livskvaliteten deres ytterligere.

Det store flertallet av dem som søker hjelp er kvinner, over halvparten har minoritetsbakgrunn. Mange av dem er gift med norske menn og frykter at de skal miste oppholdstillatelsen sin om de forlater dem.

Det virker håpløst, men det er håp. Mye takket være sinte feminister som Tove Smaadahl. Hun ble tidlig på åttitallet en av dem som jobbet med å bygge opp krisesentertilbud landet rundt. I åra siden har bevisstheten og kunnskapen økt. Mye av arbeidet er oppløftende.

1. november ble Istanbul-konvensjonen del av norsk lov, Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. I Norge førte ratifikasjonen til nye straffebud om alvorlig personforfølgelse, såkalt «stalking», og mot forberedelse til tvangsekteskap. Vi har nasjonale handlingsplaner, i Oslo bygges nå opp en type pakkeforløp de helst vil kalle «rød løper». Slik skal voldsutsatte slippe å reise rundt til ulike kontor og fortelle historien sin igjen og igjen for å få ulike typer hjelp. Regjeringspartiene ser på muligheten for mye av det samme nasjonalt.

- Vi må lytte til kvinnene, og akseptere at ting tar tid, sa Smaadahl på konferansen.

Hun har selvsagt rett. Men det ville tatt mye lengre tid hvis ikke kvinner som henne tok ordet for å være sint på vegne av andre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook