Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Oppdrettsmilliardene:

Vi bør skattlegge gullgåsa

Erna Solbergs motto er «mennesker, ikke milliarder.» Men nå kan hun sikre milliarder av kroner til millioner av mennesker. Hva venter hun på?

OPPDRETTSSTRIDEN: Her svømmer laks i mære på SalMar på Frøya i Trøndelag. Mandag ble en offentlig utredning lagt fram. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix
OPPDRETTSSTRIDEN: Her svømmer laks i mære på SalMar på Frøya i Trøndelag. Mandag ble en offentlig utredning lagt fram. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix Vis mer
Kommentar

Kampen om oppdrettskronene tilspisser seg. Mandag la Havbruksskattutvalget fram en offentlig utredning som tar til orde for en særskatt på den svært lukrative næringen.

Det skjærer i Solberg-regjeringens ører. Den satte riktignok selv ned utvalget i 2018 for å finne ut om en særskatt kunne ha noe for seg, men avviste en potensiell ekstraordinær beskatning allerede et halvår før konklusjonene ble lagt fram.

En politisk god vurdering? Kanskje. Økt skatt på hjørnesteinsbedrifter er sjelden populære i kommunene det angår. En uklar og avventende posisjon kunne gjort kommunevalgkampen litt mer krevende.

Taktikkeriet er likevel en forvaltningsmessig skamplett, og ikke bare fordi prosessen er uryddig. Utvalgets argumentasjon fortjener en langt bedre skjebne enn å bli skrotet allerede før den så dagens lys. Det er langt flere gode grunner til å skattlegge næringen hardere, enn det er å la være.

Oppdrettsnæringen vasser i penger. Det er ikke uten grunn vi bruker ord som laksebaroner og superprofitt for å beskrive det økonomiske eventyret som utspiller seg langs norskekysten.

Lønnsomheten i næringen har variert en del fra år til år, men kan samlet sett ikke beskrives som annet enn eksepsjonell. De siste åra har den vært nesten fire ganger høyere enn i industrien.

Som følge har eierne, om lag hundre store aktører, tjent seg søkkrike. Fem av de tjuefem største selskapene på Oslo børs er sjømatselskaper. Summene er så store at nesten ingen annen virksomhet i verden har vært mer lønnsom. Noen av klodens rikeste mennesker er norske oppdrettere.

I Norge vokser ikke penger på trær, men i havet.

Vi har særegne, naturgitte forhold å takke for at oppdrettsnæringen er blitt en global milliardindustri. Nesten ingen annen plass i verden egner seg like godt til å fostre opp laks som kongerikets fjorder.

Bransjens suksess skyldes likevel ikke bare dens heldige plassering i Norge. Tilgangen på fjordene er, av hensyn til miljøet, en knapphetsressurs. Den strenge statlige reguleringen for hvor mange som får holde på med den svært forurensende aktiviteten er derfor en viktig årsak til at marginene er så store. Et begrenset antall konsesjoner gjør virksomheten ennå mer lønnsom for de få som er innafor.

De aller fleste konsesjonene er også delt ut gratis og uten tidsbegrensninger. Ifølge Havbruksskattutvalget er verdien på disse tillatelsene 200 milliarder kroner. Kun tre prosent er kjøpt til markedspris. Bare 7 milliarder av disse verdiene har gått tilbake til fellesskapet.

Staten har gitt ved dørene, men den petroleumsblå regjeringen nekter å endre tilnærming.

INVASJON: Espen Bruer fikk seg et uvanlig syn da han fisket i Sandneselva søndag. Reporter: Madeleine Liereng. Video: Espen Bruer / Privat Vis mer

Fram til nå har den ekstraordinære avkastningen i stadig større grad falt på noen få, private hender. Andelen av verdiskapingen som går til arbeiderne som jobber i næringen er lavere enn i industrien, og er redusert fra 70 til 20 prosent.

Det skjer samtidig som at avkastningen på kapitalen som investeres (18 %) og driftsmarginen fra produksjonen (23 %) var vanvittig god i perioden 2008 til 2017. Tilsvarende for tall for industrien er henholdsvis seks og fem prosent.

Havbruksskattutvalgets konklusjon er derfor, som utvalgsleder Karen Helene Ulltveit-Moe selv skriver, både enkel og intuitiv:

Fordi havbruksnæringen utnytter en begrenset ressurs som tilhører fellesskapet, bør de betale særskatt av den ekstraordinære profitten. Fordi fjordene tilhører oss alle, bør også deler av profitten tilfalle alle.

Motstanden mot en slik skatt har vært stor fra både bransjen selv og kommunene den befinner seg i, hovedsakelig med begrunnelse i frykt for tap av arbeidsplasser og økt konkurranse fra andre former for oppdrett.

Men selv om enkeltmennesker og bedrifter har satset både kapital og arbeid på næringen, er en rausere fordeling av godene legitimt. Ikke minst fordi virksomheten forgifter våre felleseide fjorder.

Under fremleggelsen av rapporten ba Ulltveit-Moe oss se til oljehistorien, og hvordan lignende diskusjoner ble ført i forbindelse med innføring av skatt på ekstraordinær avkastning. Selv om Shell og Esso truet med å forlate norsk sokkel, forsvant de ikke. Selv om noen bare vil tjene milliarder, er det nok av aktører som tar til takke med hundrevis av millioner.

Økonomiprofessoren ba oss også tenke på hvordan velferdsstaten ville sett ut uten modige politikere som turte å kreve en rettferdig andel av profitten på vegne av folket som eide ressursene. Få, om noen, næringer vil kunne konkurrere med olje- og gass i størrelsesorden, men det betyr ikke at laksekronene ikke er sårt tiltrengt i statskassa.

Vi blir stadig flere pensjonister. Samtidig må vi belage oss på et bortfall av friske oljepenger i tida som kommer. Særskatt fra oppdrettsnæringen vil kunne fortrenge behovet for å øke andre, mer vekstfiendtlige skatter.

Det er vanskelig å forstå hvorfor slike argumenter ikke er søt musikk for en høyre-regjering. Statsministerens motto er riktignok «mennesker, ikke milliarder.» Men her kan hun sikre milliarder til millioner av mennesker, på bekostning av noen av ytterst får av verdens mest privilegerte.

Hva venter hun på?

(For ordens skyld: Journalisten er selv småaksjonær i SalMar.)

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media