BEKYMRET: Kvalitetsjournalistikken krever ressurser, erfaring og kloke hoder. Jeg er bekymret for kuttene, og kvalitetstapet det kan medføre, skriver forfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
BEKYMRET: Kvalitetsjournalistikken krever ressurser, erfaring og kloke hoder. Jeg er bekymret for kuttene, og kvalitetstapet det kan medføre, skriver forfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIXVis mer

Vi bør støtte opp under norsk journalistikk

Det er svært lett å være etterpåklok, men jeg tror det var en generaltabbe å etablere innhold på nett som et gratis tilbud.

Meninger

Oljearbeiderne: Det siste drøye året har dette vært en gruppe som har vært meget hardt prøvet og blitt symbolet på de tøffere tidene Norge nå står i. 
 
Det finnes imidlertid en annen hardt prøvet gruppe, men som ikke i samme grad har tatt overskriftene. I motsetningen til de som jobber i oljen, har de heller ingen nylig gullalder bak seg med høye priser på hva de selger.
 
Nei, her har det vært en vedvarende årelating som har gått over lang tid - og som dermed nesten har blitt umerkelig og en slags normaltilstand. 
 
Kuttrundene, sluttpakkene og omstruktureringene har blitt en årlig foreteelse - nesten like sikkert som jul og påske. Jeg snakker selvsagt om journalistene og de ansatte i mediebransjen. Ledelsen gir ofte de ansatte beskjed om at kuttene ikke skal gå utover verken kvantitet eller kvalitet, med begrunnelse i at det skal jobbes smartere. Mon det. Jeg tror fort både kvantitet og kvalitet blir skadelidende.
 
Kvalitetsjournalistikken krever ressurser, erfaring og kloke hoder. Når jeg leser avis, ser tv eller lytter på radio håper jeg at jeg kan bli litt klokere. Jeg er bekymret for kuttene, og kvalitetstapet det kan medføre. 
 
Tidligere var NRKs særstilling og lisensfinansieringen mer et spørsmål av prinsipiell karakter. I den stormen som nå herjer i mediebransjen mener jeg imidlertid at NRK og dets finansiering begynner å bli dypt problematisk. 
 
NRK nyter svært godt av en stabil inntekt på rundt fem milliarder kroner årlig i form av kringkastingsavgiften. Mens andre mediehus har måttet kutte kraftig, har NRK hatt en flat til svak økning i antall journalister siden finanskrisen, og nå er over hver fjerde journalist faktisk ansatt i NRK. Det er ikke søkt å hevde at slik situasjonen nå er, så subsidierer staten NRK på bekostning av de andre aktørene i medie-Norge.
 
Er dette god politikk i et mediemangfoldsperspektiv? Jeg har tidligere tatt til orde for at NRKs lisensfinansiering er overmoden for utskifting og at en abonnementsmodell i større grad vil sørge for at NRK konkurrerer på likere vilkår med andre mediehus. For en konkurrent er de så definitivt.

En annen løsning er å la deler av pengene som i dag går til NRK gjennom kringkastingsavgiften inngå i en pott som flere medier kan søke på, gitt at de oppfyller oppgaver som faller inn under allmennkringkastingsoppdraget. De tankene er jeg heller ikke alene om. 
 
I et innlegg på mediedebatt.no skriver Dagbladets John Olav Egeland blant annet: «Men det er overmodent å reformere dagens støttesystem og avgiftsprivilegier. Den ensidige konsentrasjonen om NRK må erstattes av et bredere utsyn med en tilsvarende spredning av midler til journalistikk.»
 
Sånn som det er nå subsidierer vi Norges desidert største mediehus med stabile inntekter, mens andre må kutte dramatisk.
 
NRKs stadig mer dominerende stilling og finansieringsmodell er selvsagt ikke den eneste eller største hodepinen for norske mediehus. Det er svært lett å være etterpåklok, men jeg tror det var en generaltabbe å etablere innhold på nett som et gratis tilbud. Man ga faktisk bort arbeidet sitt og trodde at annonser og klikk skulle redde dagen. Kampen om annonsekronene er imidlertid knallhard og det tar lang tid å endre innarbeidede vaner og oppfatninger som at innhold på nett er gratis. 
 
Det ser imidlertid ut som om bransjen har tatt dette på alvor og mange mediehus legger nå deler av innholdet sitt bak betalingsmurer. Det skulle bare mangle, ingen kan drive butikk gjennom å gi bort varene sine. 
 
I «gamle dager» brukte mange av oss flere hundre kroner i måneden på avisabonnementer og kjøp av løssalgsaviser. Vårt totale mediekonsum har gått opp, vi har blitt vesentlig rikere, men betalingsvilligheten har gått ned. Det er et paradoks.
 
Jeg synes at vi som konsumenter bør støtte opp under norsk journalistikk. Det er naturlig å betale for varene og produktene vi benytter oss av, også de varene som ligger på nett i artikkelform. 
 
Den kanskje største utfordringen for mediene heter imidlertid Facebook og Google. Disse to aktørene har i løpet av få år gått fra nær null til å ta hver femte reklamekrone i Norge. Og de forsvinner rett ut av landet. Jeg registrerer at vår kulturminister ønsker seg en utredning om hvilken trussel dette utgjør mot mediemangfoldet. Her håper jeg man holder tungen rett i munnen og ikke tror at eksempelvis å sette et tak på hvor mange reklamekroner de to kjempene kan kapre er veien å gå. Å kjempe imot teknologi og globalisering er fånyttes.
 
Fri konkurranse er et gode, men det må skje på like vilkår. Slik det er i dag har utenlandske selskaper i for stor grad mulighet til å drive overskuddsflytting til lavskattland. 
 
Regjeringen vil i løpet av kort tid legge frem lovforslag som vil gjøre oss i bedre stand til å beskytte skattegrunnlaget vårt og hindre overskuddsflytting. Det kan gjøre ting litt lettere for norske mediehus. En annen mulighet er å inngå samarbeidsavtaler, slik Dagbladet og Aller-konsernet har gjort med Facebooks Instant Articles, med inntektsdeling.
 
Norske mediehus har imidlertid unike fordeler som internasjonale aktører som Facebook og Google aldri kan få; de kjenner de lokale forholdene. Jeg tror folk alltid vil etterspørre stoff fra sitt lokalmiljø, sin region og eget land. 
 
Norsk kvalitetsjournalistikk er det nemlig bare norske journalister som kan lage.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook