FØR FINANSKRISA: Islendingene likte å sammenlikne seg med amerikanere. De hadde stadig VIP-besøk av kjente kunstnere og artister som ble hentet i egen limousin.

Foto: SIV JOHANNE SEGLEM / Dagbladet
FØR FINANSKRISA: Islendingene likte å sammenlikne seg med amerikanere. De hadde stadig VIP-besøk av kjente kunstnere og artister som ble hentet i egen limousin. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM / DagbladetVis mer

Vi, de eksklusive

Det er skummelt, vemmelig og latterlig. Og bryter med alt vi har lært.

At én million nordmenn nå er VIP-kunder er et høyst forståelig oppslag i en massespredt avis som Aftenposten. Min tommelfingerregel er at en førstesidenyhet skal angå eller fenge minst en million lesere. Og her snakker vi om et potensial på fem millioner. Den ene millionen, som angivelig er VIP-kunder, vil nikke gjenkjennende. De resterende fire millionene burde bli forbløffet eller forarget.

Vi er blitt så fortrolige med VIP-termen at vi nesten glemmer hva forkortelsen står for: Very Important Person. På Wikipedia forklares det inngående: VIP brukes om personer med spesielle privilegier på grunn av hans eller hennes status. Eksempler er kjendiser, monarker, politikere, offiserer av høy rang og rike personer.

Og er ikke VIP bra nok, finnes VVIP som står for «Very, very Important Person».

VIP-uvesenet er motsatsen til verdier vi vanligvis hyller, det inkluderende, at alle mennesker har samme verdi, at alle skal med. Nordmenn flest går lydig inn på sin plass i køen når etterspørselen overstiger tilbudet, enten vi sitter i bilkø gjennom Hønefoss eller venter på tur i kassa på Rimi. Vi liker ikke at noen sniker i køen. Vi aksepterer i noen grad at noen, på bestemte områder, betaler seg forbi den, men klarer ikke helt undertrykke vår harme likevel.

Men det er mange som liker å bli gjort stas på. Å føle seg eksklusive, inkludert i et lite, ekskluderende elitefellesskap. Det er selve poenget med forskjellsbehandlingen. Ved å kile snobbegenet til folk som har angst for det alminnelige, strømmer kjøpesterke, kresne kunder til butikken. Noen blir blendet av salgstrikset og bruker mer penger enn de hadde tenkt. Andre tror de er noe. De dummeste skryter av særbehandlingen. De gjør seg til latter, særlig når de privilegerte nærmer seg millionen.

Harry-begrepet dyrkes av folk som trenger en berme å ta avstand fra. Britisk overklasse har rendyrket klassesamfunnet gjennom hele sin historie. Vi behøver ikke forstå serien Downton Abbey som et nostalgisk tilbakeblikk. Distinksjonene mellom de fine og resten lever i beste velgående, i stadig nye former. Selv i det sosialdemokratiske Norge har vi flere årtiers erfaring med flyselskaper som gjør forskjell på oss. Foran forhenget er det rikelig med plass, varer og service. Bak forhenget får vi knapt en kaffe.

På samme måte fylles VIP-loungene på flyplassene opp med reiselivets adel. Der får man forfriskninger og fred, men sjelden hygge.

Det nye er altså at noen kjøpesentre åpner tidligere for sine VIP-kunder enn for de andre. Sist søndag ble røde løpere rullet ut for 2500 kunder med et spesielt kredittkort. De fikk handle tre timer før ordinære kunder og fikk tilbud om eksklusive rabatter på 20- 30 prosent. Rabattene ble opphevet da dørene ble åpnet for massene.

Poenget er selvsagt å tjene penger på folks forfengelighet. Det er greit nok fra et forretningsmessig synspunkt. Kremmeres oppgave er jo å lure flest mulig, best mulig. Det fryktelige er at så mange så lett går på limpinnen. Er det rart at det går til helvete på første klasse.