VENTER PÅ Å BLI HØRT: (f.v) Mohammed Almolia (46) fra Irak. Bor i Kristiansund med kone og to barn på 11 og 9 år. Hadde asylintervju i mars og venter på svar. Jinda Meslem (24) kurder fra Syria, bor i Sund i Hordaland, har ektemann i Frankrike som hun håper å kunne gjenforenes med i Norge. Har ventet 9 mndr på asylintervju. Jinda Meslem (24) kurder fra Syria, bor i Sund i Hordaland, har ektemann i Frankrike som hun håper å kunne gjenforenes med i Norge. Har ventet 9 mndr på asylintervju. Bana (17) fra Eritrea, har ventet 9 mndr på intervju. Karim Tahir (35) irakisk syrer fra Aleppo, bor i Ålesund, har etterlatt syrisk kone og 2 barn på 7 og 3 år i Syria. Har ventet 9 mndr på asylintervju.  Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
VENTER PÅ Å BLI HØRT: (f.v) Mohammed Almolia (46) fra Irak. Bor i Kristiansund med kone og to barn på 11 og 9 år. Hadde asylintervju i mars og venter på svar. Jinda Meslem (24) kurder fra Syria, bor i Sund i Hordaland, har ektemann i Frankrike som hun håper å kunne gjenforenes med i Norge. Har ventet 9 mndr på asylintervju. Jinda Meslem (24) kurder fra Syria, bor i Sund i Hordaland, har ektemann i Frankrike som hun håper å kunne gjenforenes med i Norge. Har ventet 9 mndr på asylintervju. Bana (17) fra Eritrea, har ventet 9 mndr på intervju. Karim Tahir (35) irakisk syrer fra Aleppo, bor i Ålesund, har etterlatt syrisk kone og 2 barn på 7 og 3 år i Syria. Har ventet 9 mndr på asylintervju. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Vi dilter etter danskene

Norden er i ferd med å bli en versting i flyktningpolitikken. Norge dilter etter danskene, Sverige løper.

Kommentar

Det er ikke mange år siden nordmenn lot seg sjokkere av dansk asylpolitikk. Hvordan hadde joviale og gjestfrie dansker endt opp som gjerrige sjåvinister? Hvordan kunne danskene la høyrepopulister ta over styringen?

Når folk klaget over utfallet av norsk politikk, særlig for asylbarn, var det alltids en trøst at Danmark var så mye strengere. Nordmenn flest var stort sett fornøyd med å ligge et sted mellom de europeiske ytterpunktene, restriktive Danmark og liberale Sverige.

I 2016 kjemper både Norge og Sverige om å være strengest i den europeiske klassen. Danskene er fortsatt et hakk kvassere, men svenskene er snart på linje med Sylvi Listhaug etter sjokkartete innstramminger de siste månedene. Særlig gjelder det mindreårige asylsøkere og regler for familiegjenforening. Men på flere områder vil norsk og nordisk asylpolitikk garantert bli prøvd rettslig fremover, og det er langt i fra klart at den vil stå seg.

Alle tre landene kan ha brutt Folkeretten, var påstanden fra nordiske juseksperter på et NOAS-seminar torsdag om den rettslige og politiske utviklingen på området etter Syria-krisen. Den viser at de nordiske landene, inkludert Finland, har stått for noen av de mest drastiske innstramningene i Europa i løpet av kort tid.

Det er så påfallende at Catherine Woollard, leder av European Council for refugees and exiles (ECRE), undret hvorfor i all verden de nordiske landenes reaksjon fremsto som mer panikkartet enn land som var mer direkte berørt, som Hellas og Italia.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens det i Sverige snakkes om politisk krise, fordi skiftet har vært så sjokkartet raskt, har Norge nesten ukritisk diltet etter Danmark. Det tok for eksempel ikke lang tid etter at danskene foreslo den omstridte smykkeloven, før regjeringen luftet et enda verre forslag.

Sosialdemokrater og konservative kan ikke gjemme seg bak høyreradikale. Det store sentrum har for lengst valgt side. Det har vært en villet politikk som ikke sjelden har vært strengere enn opinionen liker, noe vi for eksempel har sett i forbindelse med utsending av lengeværende asylbarn.

Velgere flest er ikke så besatt av asylpolitikk som Facebook skal ha oss til å tro, men reagerer raskt negativt når de ser konsekvensene av politikken for enkeltmennesker.

Enn så lenge er det ingen politisk krise. Både Norden og resten av Europa håndterer sine høyreradikale på forskjellig vis slik man alltid har gjort. De er ikke et nytt fenomen, og oppslutningen svinger forutsigbart.

Men krisen oppstår når menneskerettigheter settes til side og den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) undergraves, når rettssikkerheten svekkes, når grupper blir forskjellsbehandlet på bakgrunn av etnisitet og klasse. Krisen lurer i den rettslige utviklingen, i forholdet mellom internasjonal og nasjonal lovgivning.

Mens det eneste håpet om stabilitet på lengre sikt er fortsatt respekt for internasjonale konvensjoner og domstoler, har også Stortinget latt seg lure med på å undergrave asylinstituttet før et alternativ er annet enn høyttenkning. Selv Erna Solberg tar lett på det; når flere fageksperter advarer om brudd på Folkeretten, svarer hun glatt at det er åpent for tolkning og hun mener regjeringen er innafor.

Det er en forbausende lettvint omgang med internasjonal rett og konvensjoner som verdenssamfunnet har brukt lang tid på å forankre, og som lille Norge til nå har vært en ihuga forsvarer av og bidragsyter til. Det er vel nettopp et poeng at enkelthendelser og politiske stemningsskifter ikke skal rokke ved dem.

Panikken som bredde om seg i Norden i fjor viser at få politikere har mage til å tenke lenger enn valgperioden. Med blikket stivt festet på 2017, var en brutal nasjonal innstramning det enkle alternativet for et flertall. Samtidig vil regjeringen ha oss til å tro at Norge kan bidra til å finne internasjonale løsninger.

Verken vi eller resten av Norden har særlig politisk troverdighet på feltet. Vi er alle smittet av den danske syken. Tro ikke en gang det er over med det. Danskene diskuterer ytterligere skjerpelser. Noe er råttent i Danmark, sa Shakespeare, men kanskje er vi bare et skritt foran, antydet min danske kollega Orla Borg i Jyllands-Posten. Han pekte også på hvor kort tid det hadde tatt fra Dansk Folkeparti ble æreskjelt på Borgen til partiet ble tatt inn i varmen.

Men vi kan ikke skylde på danskene for at norske politikere er rævdiltere. Det må de og vi ta ansvar for selv.