ZAZA BOM: Italienske Simone Zaza bommet under straffesparkkonkurransen i kvartfinalen mellom Italia og Tyskland. Han gjorde det trippende og blåste ballen over Manuel Neuers tverrligger.
 Foto: NTB Scanpix<div><br></div>
ZAZA BOM: Italienske Simone Zaza bommet under straffesparkkonkurransen i kvartfinalen mellom Italia og Tyskland. Han gjorde det trippende og blåste ballen over Manuel Neuers tverrligger. Foto: NTB Scanpix

Vis mer

Vi dømmes herved til de evige straffer

Poesi er terapi mot straffespark.

Kommentar

Poesi og fotball hører ikke sammen. Eller? Norges landslagstrener i A-fotball for herrer, Per-Mathias Høgmo, liker dikt i garderoben, og det samme gjorde Ola By Rise og Nils Arne Eggen ved i 2001 å utgi boka «Dikt i garderoben». Vel og bra, men når det gjelder landslaget har ikke poesien medført stort annet enn metaforiske selvmål som ikke fikk oss til EM 2016.#skiftspråkogtrener.

Dikt får også den store majoriteten av fotballfolk til å se rødt og hånle, og visse VG-skribenter får totalt panikk hvis de hører ordet lyrikk. Dem om det, men det er en kjensgjerning at både poesi og annen litteratur kan brukes - om ikke før viktige kamper - til å beskrive, forstå, avkle og begeistre om denne lagidretten.

Den som er åpen for alle, uansett kjønn, etnisitet, legning, kultur og religion. Fotball er - hvis vi da ser bort fra de grådige leilighetsdiktere i FIFA OG UEFA - et universelt språk i kortbukser. Noe dødlinjepoet Frode Grytten ofte evner å formidle via TV2.

Og, i de siste ukene har vi flere ganger vært nervepirrende vitner de øyeblikkene som kan få de mest sindige av oss til å vende nesa mot Mekka aka Old Trafford, nemlig kamper som avgjøres via en straffesparkkonkurranse.

Denne formen for kollektiv straff er på mange måter et direktesendt realityshow. I 1970 kom Peter Handke ut med prosaboka Die Angst des Tormanns beim Elfmeter (norsk utgivelse året etter med tittelen Målmannens angst ved straffesparkmerket).

Kort fortalt: Her møter vi den tidligere målvakten Bloch som har drept en kinokassererske og etter drapet flykter han. Selv om han ikke blir ettersøkt, er han redd. Like lite som han som målvakt kunne vite hvordan straffesparket kom til å treffe, like lite kontroll har han nå over livet sitt» (Store Norske Leksikon).#takk

Tesen om målvaktens angst blir av mange trukket i tvil ettersom det er de spillerne som skyter straffesparkene som virkelig står der nervøst trippende og med angst i nærheten av 11-meteren (som italienske Simone Zaza mot Tyskland). Det er utespilleren som føler han bærer alle verdens byrder på sine skuldre og som vet at det bare er to utfall: helt eller synder. Målvakten kan bare slenge seg hit eller dit. I morgen kveld avsluttes EM med finalen Portugal mot Frankrike, en kamp som fort kan ende opp med gråtkvalte spark fra livets episentrum, 11-meteren. Trenger du å roe ned finalenervene er det litteratur som bruker fotballens rammeverk til å forklare noe mer om verden enn bare historiene om Ronaldos kroppsspråk, flat firer og Pogbas løpesett.#vinnerportvin.

Vi anbefaler Franklin Foers «Fotball forklarer verden! En (tvilsom) teori om globalisering» fra 2005. Det er også verdt å nevne nobelprisvinneren Albert Camus (1913-1960). Han var en lovende juniormålvakt som fikk fotballkarrieren, på Racing Universitaire Algerios (RUA), stoppet av tuberkulose. Camus sa at hvis valget sto mellom teater og fotball ville han uten tvil valgt fotball. «Fotball i sol og skygge», av nestor Galeano, er også pensum pluss Nick Hornbys nytelse, «Tribunefeber».

Mens sola gjør seg klar til å straffe ozonlaget avrundes det med et poetisk innspill, Lars Saabye Christensen fra diktsamlingen «Pasninger» (1998):

det vi alle venter på

ikke straffen, ikke utvisningen, ikke ekstraomgangene

men den skrå pasningen

ondskapsfull og skjønn i

sin presisjon

og arktisk i sin velde

som åpner midtbanen

i et grønt keisersnitt,

får forsvaret

til å knele og keeperen til å

folde hendene