RELIGION: Vi trekker ikke et skarpt skille mellom privat og offentlig religion. Vi bør rydde i verdienes plass i offentligheten, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Signe Dons, Aftenposten
RELIGION: Vi trekker ikke et skarpt skille mellom privat og offentlig religion. Vi bør rydde i verdienes plass i offentligheten, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Signe Dons, AftenpostenVis mer

Vi driver med Gud

Religion spiller en større rolle i politikken enn vi tror.

Kommentar

«Vi driver ikke med Gud», var det klare budskapet fra Hadia Tajik i søndagens Aftenposten. Hovedpoenget var at religion er uproblematisk så lenge det forblir en privatsak, men har ingen plass i det politiske system.

Det er vanskelig å unngå lese Tajiks utspill som en strategisk manøver, en intern arbeidsdeling i Arbeiderpartiet.

Mens partileder Jonas Gahr Støre drar til Sarons dal og snakker om sin tro i et forsøk på å vinne KrFs gunst, vinner Tajik humanetikere og ateisters begeistring ved å være krystallklar på at troen ikke skal sive inn i politikken.

Samtidig går hun klar av alle beskyldninger om at hennes muslimske bakgrunn spiller noen som helst rolle for hennes politiske virke.

Der Gud er uenig med Hadia, er det Gud som må vike.

Men tema hun tar opp er viktigere enn strategi, og med sitt klare skille mellom privat og offentlig, går hun glipp av flere viktige nyanser.

Når Tajik skriver at «religion satt i system [...] først og fremst [vil være] et middel for maktutøvelse» og ikke «et middel for å skape nærhet til gud», underkommuniserer hun for det første hvor viktig trosfellesskapet er for mange menneskers tro.

Religion har vært brukt til å dominere og for mange oppleves religion fortsatt som begrensende. Men det er bare den ene siden av saken. For mange er religionen deres viktigste fellesskap og kilde til mening.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tajik opererer med en overdrevent intellektualisert og individualistisk, ja noen vil si lutheransk, religionsforståelse. Troen er ikke utelukkende en individuell relasjon til Gud, men like mye et resultat av fellesskapet mellom mennesker.

Det er heldigvis ingen betydelig kraft i norsk politikk som ønsker at Norge skal gå tilbake til å ha kristendom som statsreligion. Færre ønsker muslimske lover inn i Grunnloven.

Det er bred enighet om at Norge skal være et liberalt demokrati, hvor hver enkelt skal kunne utøve hvilken som helst religion, men hvor ingen skal kunne prakke sin religion på andre. Både Støre og Tajik vil kjempe med nebb og klør mot en utvikling som skulle reversere dette.

Men nå som Norge er hjem til stadig flere med ulike religiøse tilhørigheter, er det like klart at det å gi plass for den enkeltes utøvelse av sin religion ikke er tilfredsstilt ved et negativt definert rom kalt religionsfrihet.

For mennesker, hvis religion er en stor del av deres identitet, bør en stat med mål om å myndiggjøre alle sine borgere, gå aktivt til verks for å tilrettelegge for de ulike religiøse fellesskapene, så lenge de ikke truer de grunnleggende frihetene til egne medlemmer eller andre borgere.

Hvis religion anses for å være en privatsak, forsvinner politiske verktøy i samme slengen.

En annen skyggeside ved Tajiks ønske om å definere religion som privatsak, er at dens rolle i å informere politiske beslutninger, blir mørklagt. Her er det nødvendig å trekke noen grenser.

Det er klart at det å henvise til Guds ord ikke bør tillegges vekt i den offentlige debatten. Det gjør det heller ikke. Skal vi leve sammen i et mangfoldig samfunn, er det en forutsetning at mindretallet kan kjenne seg igjen i, og til en viss grad akseptere, flertallets argumenter.

Å forby homofili fordi det ifølge Gud er syndig, passerer ikke denne testen.

Men hever vi blikket, ser vi at vi i dag lar religiøse begrunnelser informere flere politiske spørsmål.

I debatter om prostitusjon, surrogati, aktiv dødshjelp og søndagsåpne butikker, for å nevne noen, hører vi politikere og debattanter begrunne begrensninger av andres frihet med at de «ikke ønsker et samfunn hvor noe slikt tillates».

Vi har til og med utpekt et knippe politiske saker som regnes for å være «verdispørsmål», hvor ens personlige verdistandpunkt anses for å være en legitim kilde til politiske beslutninger. Dermed tillater vi i realiteten at noen med loven i hånd krever at de som ikke deler deres verdisyn skal leve i tråd med deres verdier.

I møte med en slik utbredt praksis holder det ikke å si at religion er en privatsak. Religion og livssyn informerer fortsatt viktige politiske beslutninger.

Det er klart at forbud mot f.eks. prostitusjon eller rusmidler kan begrunnes på en måte som ikke er religiøs. Men at personlige verdistandpunkt anses for å være relevante bidrag i debatten, sier noe om en ulik standard vi stiller til ulike kilder til verdiene som informerer politikken.

Vi bør huske at det verste med religiøst basert politikk er at den påfører mennesker en måte å leve på som de ikke anerkjenner som deres egen. Det er nettopp tilfelle i flere såkalte «verdispørsmåls-saker».

Det vi må avklare, er om det er en vesensforskjell mellom å tillate et flertall å forby aktiv dødshjelp fordi det er i strid med deres verdier og det å tillate et flertall å forby et mindretall abortrettigheter av religiøse grunner.