På et hjem for psykisk utviklingshemmede tar en intelligent, omtenksom mann jobb. Hide lar klientene besøke seg privat, han bryter de uskrevne reglene. Så forelsker han seg i Anja, ei ung, utviklingshemmet jente. De får et forhold. Forfatteren, Bror Hagemann, ser ikke nødvendigvis noe galt i det.

Det er gått fjorten år siden Bror Hagemann begynte å skrive på «De blyges hus».

- Jeg hadde en idé, men så dukket en fortellerstemme opp. Han ble veldig uhyggelig. Jeg ble deprimert av det jeg skrev, måtte legge det bort i perioder.

- Han som ser og forteller historien blir mer ubehagelig enn selve forholdet mellom læreren og eleven?

- Ja, ikke sant? I et samfunn er det alltid en kamp om normaliteten. Det som styrker flertallets normalitet, er godt. Det som truer det, og krenker vår orden, blir farlig. Jeg er opptatt av hva som skjer når våre normalitetsbegreper blir utfordret.

- Som ved en forelskelse mellom en utviklingshemmet og et ressurssterkt menneske?

- Kanskje hun har noe å gi ham? De vi definerer som mindreverdige, er ikke nødvendigvis det. Det har en parallell i teaterdebatten i København. En regissør lar ei jente med Downs syndrom få spille Ofelia i Hamlet, og det gjør ellers tolerante og fornuftige mennesker rasende. Det er som tanken på at et menneske som er «annerledes» skal ha noe å bidra med i den store kunsten, i Shakespeare, ikke er til å holde ut. Det må bare stoppes. Men tenk om hun hadde gitt oss en ny innsikt?