- Vi er alle avvikere

En ressurssterk ung mann innleder et forhold til ei psykisk utviklingshemmet jente. Men er det nødvendigvis så galt?

På et hjem for psykisk utviklingshemmede tar en intelligent, omtenksom mann jobb. Hide lar klientene besøke seg privat, han bryter de uskrevne reglene. Så forelsker han seg i Anja, ei ung, utviklingshemmet jente. De får et forhold. Forfatteren, Bror Hagemann, ser ikke nødvendigvis noe galt i det.

Det er gått fjorten år siden Bror Hagemann begynte å skrive på «De blyges hus».

- Jeg hadde en idé, men så dukket en fortellerstemme opp. Han ble veldig uhyggelig. Jeg ble deprimert av det jeg skrev, måtte legge det bort i perioder.

- Han som ser og forteller historien blir mer ubehagelig enn selve forholdet mellom læreren og eleven?

- Ja, ikke sant? I et samfunn er det alltid en kamp om normaliteten. Det som styrker flertallets normalitet, er godt. Det som truer det, og krenker vår orden, blir farlig. Jeg er opptatt av hva som skjer når våre normalitetsbegreper blir utfordret.

- Som ved en forelskelse mellom en utviklingshemmet og et ressurssterkt menneske?

- Kanskje hun har noe å gi ham? De vi definerer som mindreverdige, er ikke nødvendigvis det. Det har en parallell i teaterdebatten i København. En regissør lar ei jente med Downs syndrom få spille Ofelia i Hamlet, og det gjør ellers tolerante og fornuftige mennesker rasende. Det er som tanken på at et menneske som er «annerledes» skal ha noe å bidra med i den store kunsten, i Shakespeare, ikke er til å holde ut. Det må bare stoppes. Men tenk om hun hadde gitt oss en ny innsikt?

- Men hvem har ansvar i et så ujevnt forhold som Hide og Anjas - de står jo ikke like sterkt?

- Han har i hvert fall ansvaret for at det blir en konstruktiv situasjon, men det gjelder rammene rundt. Kjærlighet i seg selv er jo helt fordomsfri.

- Kanskje.

- Jeg mener det. Kjærligheten i sitt vesen, som essens, tror jeg er fordomsfri. Og vi er jo alle avvikere på en eller annen måte. For henne er det i fornuften og rasjonaliteten det svikter, men andre vi kjenner kan være emosjonelt handikappet, kreativt handikappet eller empatisk handikappet. Likevel kan de lykkes og komme riktig langt i vårt samfunn. Dem regner vi som «normale». Hva som er sunt og usunt, er ikke så enkelt som vokterne av normaliteten vil ha det til. Våre regler er mye mer tilfeldige enn man vil innrømme.

- Du arbeidet selv på et hjem for psykisk utviklingshemmede, før HVPU-reformen?

- Ja i to år. Jeg var atten, ung og åpen - og opplevde de innlagte som mer spennende og rikere enn personalet. Mer nysgjerrige. De ble omtalt som «ungene». Men de var jo ikke barn, flere hadde store evner. Det var de ansatte som trengte å markere forskjellen på «dem» og oss.

- Så da var det bra at slike institusjoner ble nedlagt i HVPU-reformen?

- Nei, det blir for enkelt. Noen var feilplassert, de burde vært andre steder. Men andre hadde et hjem og et fellesskap der. Jeg ser av og til noen av dem jeg jobbet med på gata. De virker som om de har mistet alt, de er preget av en total håpløshet. I vårt samfunn duger de bare til å få oss til å føle oss bedre - siden vi er sterkere enn dem. Problemet med reformen var at man ikke klarer å se nyansert nok på dem som er annerledes. Man skjærer alle over en kam. Det bør være et fullt spekter av tilbud.

- Kunne du, da du jobbet der, selv forelsket deg i en av dem?

- Jeg kunne det. Jeg var fascinert av ei jente der den gangen. Det var vel ansvarsfølelsen som stoppet meg. Samtidig kunne jeg oppleve henne som meg overlegen på mange felt, med en følsomhet og en estetisk sprengkraft jeg ikke har opplevd hos andre. Det er som å elske noen som ikke bare er fra et annet land, men fra en annen klode.

- Hvorfor heter boka «De blyges hus»?

- Blyghet er noe grunnleggende allmennmenneskelig. I dag gir det status å ha sex på tv. Likevel er det i det mest private, det blyge vi kan møtes som mennesker. Blygheten er der ordene stopper og vi alle blir språkløse. Det er noe helt privat og samtidig noe vi alle har felles.

- Å skrive er vel å utforske sin blyghet?

- Ja, selv om jeg tror Hamsun sa at kunstneren er den som aldri blues . Mitt prosjekt er kanskje å utfordre tryggheten vår.

- Du var jazzmusiker, tok hovedfag i trompet. Hvorfor ga du opp musikken og begynte å skrive i stedet?

- Jeg har tenkt mye på det. Etter hvert som jeg arbeidet med musikk, kjente jeg akkordene, rytmene og skalaene. Jeg kjente dem nesten for godt. Musikken nærmer seg sin grense, de fleste muligheter er utprøvd. Se bare på rock - det er begrenset hva man kan gjøre med fire- fem akkorder. For meg gir ordene en større frihet.

- Som du nå har brukt?

- Dette er nok den mest personlige boka jeg har skrevet. På en måte er det en ny debut.