Vi er alle Berlinere

Intelligente og underfundige berlinervandringer i Dag Solstads fotspor.

Aschehoug Øivind Hånes «Antagon»

Gyldendal Anmeldt av Cathrine Krøger

BOK: «Kjære Dag Solstad./ Unnskyld at jeg har forstyrret deg på denne måten. Unnskyld. Du begynner å bli gammel. Det gjør jeg også… Det er skammelig å være en eldre kvinne å gi seg til å drømme om en berømt forfatter.»

Marit Opeide, tidligere Thaulow, bryter noen intimitetsgrenser i sin tredje roman. Der lar hun en nesten patologisk ensom kvinne med samme navn og alder som henne selv, forfølge en like ensom og evig røykende Dag Solstad i Berlin.

Solstad-guide

Marit, eller Margaret, er erklært arbeidsufør etter et opphold på Modum. Hun sørger dypt over en avdød bror. Broren var en stor beundrer av Dag Solstads forfatterskap. Margaret ser en annonse for en guidet Berlinertur med Jahn Otto Johansen og Dag Solstad, og prøver forgjeves å melde seg på. Hun reiser i stedet på egen hånd til Berlin med Solstads roman «16.07.43» som reiseguide.

«Øyeblikk av øst» handler om forholdet mellom en forfatter og en leser. Og om hvor risikabelt det kan være å bruke sitt privatliv i en roman, slik Solstad gjorde det med sin fiktive roman om Dag Solstad. Margaret følger Solstads vandringer. Hun spionerer, venter, ser ham på en kafé men våger seg ikke bort. Hun skriver brev til ham, har fiktive samtaler der hun lover at de to skal komme over sorgen sammen: Hun over sin avdøde bror, han over faren som han ifølge romanen mistet da han var tolv. Opeide går så langt som å la Margaret stå under balkongen til den «virkelige» Solstads leilighet i Maybachhofer, og rope «Dag, vil du være min kjærest».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette kunne blitt en klam affære. Også fordi Margaret i romanen problematiserer litteraturens terapeutiske virkning. Men boka er godt laget og intelligent tenkt. Opeide har en distanse som kler stoffet. Ikke ironisk, men med et slags reflektert alvor. Hun får fram en forsiktig komikk ved Margarets stusslige liv i ei bok som også er en hyllest til den trøst litteraturen kan gi.

«Jeg forestilte meg Berlin som er stort fat med nykjernet smør: Delikat gult med lysere partier, enkelte porøse lommer og noen små vanndråper på overflaten, og jeg var en varm kniv som med største letthet ville skjære meg innover mot byens kjerne, og finne eksakt det jeg var ute etter før dagen var omme.»

Sitatet er hentet fra «Antagon» av Kölner-bosatte Øivind Hånes. Også han har skrevet en vandreroman fra Berlin. Han ble nominert til Nordisk Råds pris for «Pirolene i Benidorm». Personlig synes jeg «Antagon» er enda bedre. Den tyske hovedpersonen våkner en morgen, og oppdager at hans kone Emilia har forlatt ham. Hun er fotograf og har lagt igjen kryptiske spor, i form av lapper og foto, som gjør at han til slutt havner i Berlin i sin jakt på henne.

Rammefortellingen er vag. Perspektivet veksler mellom de to, men vi forstår aldri hvorfor Emilia har reist fra mannen hun elsker. Annet enn gjennom et subtilt bilde om en spesiell apetype som alltid får tvillinger. Moren elsker den ene og hater den andre. Når en jeger kommer, må moren slippe den hun elsker for selv å kunne flykte. Den hun hater er så vant til å måtte klamre seg til henne, at den holder fast og blir reddet.

Om å lure døden

Et sentralt tema er kjærlighet og offer. Også vist gjennom en sidehistorie fra mellomkrigstidas Sverige, der en gruvearbeider mirakuløst overlevde et ras. Han bruker resten av sitt liv til å bygge et orgel til guds ære.

Det betyr at kone og barn må ofres, og leve på skorper, skvallerkål og almisser. Ellers er det de underfundige bildene som gjør denne boka spesiell. Spesielt et nydelig et om hvordan få evig liv ved ikke å la døden stjele det siste åndedrag: «Man puster inn, og puster aldri mer ut.»