Vi er alle krigsprofitører

KRIGSPROFITØRER: Det går ikke an å være mot krigen i Irak, men for de økte oljeinntektene vi har fått og fortsatt får som en følge av den.

I Tom Kristensens innlegg i Dagbladet 5. desember stilles mange betimelige spørsmål vedrørende historiebøkenes utsiling av krigsprofiteringen i Norge under andre verdenskrig. Hensikten med å granske og reflektere over de ulike formene som krigsprofiteringen har antatt i norsk og internasjonal historie, må være at den gjør oss oppmerksom på det ansvaret vi har som samvittighetsfulle deltagere i vår egen samtid. Krigsprofitering er ikke et avsluttet kapittel. Historien tok ikke slutt i 1945. Historien skapes hver dag, akkurat som krigsprofitører og krigsfortjeneste skapes hver eneste dag. Vi kan ikke forklare hvorfor militariseringen av de industrialiserte landene fortsatte å skyte fart etter andre verdenskrig om vi overser de som tjente økonomisk på denne utviklingen. I det politiske ordskiftet har «aldri igjen» i over 50 år vært et minst like virksomt mantra for å legitimere ensidig og endeløs satsing på militærmakt som «nine-eleven» har vært det siden 11. September 2001. Imens avspises de egentlige kildene til fred mellom mennesker, som velstandsfordeling, hjelpearbeid, og annet internasjonalt fredsarbeid, med smuler.

DWIGHT D. Eisenhower, den tidligere generalen, omtalte fenomenet da han, i sin etter hvert klassiske avskjedstale som amerikansk president i 1961, advarte om at våpenindustrien fra den 2. verdenskrig og frem til hans tid hadde blitt en selvbevisst og selvstendig aktør. Eisenhower mente «det militærindustrielle kompleks» handlet målbevisst og med midler som var vel så egnet til å styre verdensutviklingen som nasjonalstatene og deres internasjonale organer. I 2003 prioriterte en verden i konstant krigsberedskap rundt 900 mrd. dollar til sine samlede militærutgifter, hvorav USA med sine 417 mrd. dollar stod for nær halvparten. FNs samlede budsjett for 2005 er til sammenligning på 2 mrd. dollar. Denne irrasjonelle prioriteringen av våre midler synliggjør at det ikke er Al Qaida som er den virkelige motstanderen, men vår egen frykt og de som tjener på den. Det hjelper lite at folket velger sine representanter hvert fjerde år, når våpenlobbyister og «sikkerhets-eksperter» får monopolisere de folkevalgtes definisjon og forståelse av trusselbildet i tiden mellom hvert valg. Vi forstår likevel ikke krigsøkonomien bare ved å oppsummere de militære utgiftene eller de som arbeider for sektorens fortsatte vekst. Vi må fylle ut bildet med eksempler på de som tjener grovt på krigshandlingene, de mer eller mindre ufrivillige krigsprofitørene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NORGE BLE på 90-tallet en av verdens to største oljeprodusenter. Dette viser med all tydelighet at vi er i posisjon - ikke i opposisjon - i forhold til det som foregår i verden. Ingen krig finner sted uten at krigsmaskineriet bokstavelig talt smøres inn med olje. Tørsten etter olje har bare tiltatt etter hvert som den industrielle verden har gjort seg avhengig av den. Vi vet at kampen om kontroll over oljeressursene i dag er en av de viktigste realpolitiske årsakene til krigføring. En av de mest effektive måtene å avverge krig på vil være å gjøre den ulønnsom for de sterke grupperingene som tror de kan tjene på den. Som verdens nest største oljeleverandør har vi et enormt ansvar på dette området. Krig er, som Europas mest kjente militærteoretiker gjennom tidene formulerte det, bare en videreføring av politikken med andre midler. Vi forstår dermed ikke hvorfor krig oppstår før vi forstår hva politikk dreier seg om. Med fare for å bli for reduksjonistisk, kan vi i alle fall hevde at ressurser spiller en uhyre viktig rolle. Politikk handler om ressursfordeling mellom land like mye som ressursprioritering innen landene.

NÅR AUSTRALIA de siste par årene har brukt politiske muskler til å tvinge Øst-Timor til å gi fra seg brorparten av sine oljeressurser uten at verden har brydd seg, er dette et eksempel på hva som skjer når krig og krigsmegling tar all vår oppmerksomhet. Ressursmegling og rettferdig ressursfordeling kommer aldri opp på agendaen. Norge ble en oljenasjon fordi vi klarte å kapre til oss mesteparten av våre ressurser ut fra et delelinjeprinsipp som Øst-Timor aldri vil kunne gjøre gjeldende overfor Australia. Når vi vet dette er det på tide at vi blir mer ydmyke overfor det vilkårlige grunnlaget for vår historisk og geografisk sett helt enestående velstand. Alle vet at oljeprisen føyk i taket i forbindelse med krigen i Irak. Staten har, på vegne av det norske folk, innkassert mange titalls milliarder siden 2003 til Ola og Kari Nordmanns Oljefond. Det er absolutt mulig å gjøre rimelige overslag på dette. Det er ikke vanskelig å finne den stabile prisen på olje og fremtidsutsiktene før krigsfrykten begynte å påvirke markedet. Hvorfor er dette så viktig? Fordi rundt 90 prosent av befolkningen i Norge var og er motstandere av krigen i Irak. Det går ikke an å være mot krigen i Irak, men for de økte oljeinntektene vi har fått og fortsatt får som en følge av den. Det hjelper ikke om vi har moralske retningslinjer for forvaltningen av oljefondet når en stor del av pengene som ligger der allerede er blodpenger.

NORGE HAR de siste hundre år gang på gang vist en unison motstand mot krigsokkupanter, enten de har gjort krav på vårt territorium eller andres. Våre folkevalgte må ta konsekvensen av krigsmotstanden og nedsette en kommisjon for å sannsynliggjøre hvor store beløp den norske stat har tjent på krigen i Irak. Deretter må det avholdes en folkeavstemning om hvilke fredstiltak pengene bør gå til. Aller helst bør vi overlate pengene til FN`s generalforsamling for å la dem vurdere hvilke fredstiltak verden trenger. Som ansvarlig oljenasjon må Norge dessuten kreve som garanti at vår olje hverken selges til stridende eller videreselges til stridende. Det er ikke bare tungtvann som muliggjør krigshandlinger.Øverlands innstendige bønn i diktet «Du må ikke sove» fra 1939 gjelder fremdeles og kanskje særlig for oss krigsprofitører. Vi må få våre historiske krigsprofitører frem fra glemselens lys for å reflektere over det moralske ansvaret hver enkelt av oss og fellesskapet har i alle situasjoner. Historiegransking handler ikke om å dømme de andre for så å frikjenne seg selv. Vi kan ikke fortsette til oljen tar slutt med å tjene så inderlig vel på den urett som ikke rammer oss selv.