Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

HELGEKOMMENTAREN:

Vi er alle Tom Cruise

«Mission:Impossible»-filmene er propaganda for det nye arbeidslivet. Det som rammer Tom Cruise nå, vil snart ramme oss alle.

Etter å ha holdt de synlige tegnene på aldring unna gjennom trening, avhold og sminke, ser Tom Cruise nå omsider ut som det han er: En mann i siste halvdel av femtiåra. Samtidig øker presset på ham.

Hans nyeste film, Mission: Impossible – Fallout, har blitt sett av flere hundre millioner mennesker på kino i sommer. Dette gjør filmen til et særs effektivt propagandaverktøy, og det blir desto viktigere å se den med et kritisk blikk, ikke minst når det gjelder hva den sier om arbeidslivet og retten til en verdig alderdom.

Andre påkostede underholdningsfilmer viser fram dataanimerte romskip og dinosaurer. Publikum får se overbevisende bilder av det fysisk og zoologisk umulige. I Fallout er poenget derimot å imponere publikum ved at det faktisk er den aldrende amerikaneren – ikke en stuntmann, ikke en Cruise-formet klynge dataanimerte piksler – som kjører motorsykkel mot fartsretningen, hopper i fallskjerm og løper gjennom vegger. Det er hans rynkete, sigende ansikt som stadig farer mot oss ut av kollisjoner, flammehav og støvskyer. Disse scenene er unektelig imponerende, men kinogjengerne aner fortvilelsen i øynene hans og unner den aldrende Cruise bedre enn å bli behandlet på denne måten av en kynisk filmbransje.

For hver ny M:I-film blir stuntene større og mer risikable. Cruise blir eldre, mens forventningene på ham øker. Dette er Erna Solbergs trussel satt ut i livet: Skal vi unngå å måtte jobbe 43 timer i uka, må gamle mennesker stå lenger i arbeid. Når Cruise dingler fra Prekestolen, er det et bilde på at vi alle henger i en tynn tråd, men at det bare er ved egen hjelp vi kan kare oss opp til trygghet. Vi må jobbe hardere bare for å beholde de godene vi har i dag. Vi er blitt vår egen lykkes smed: Aldri trygg, alltid klar for å risikere liv og lemmer. Slik Cruises egne foresatte i hver film sviker ham og fraskriver seg ansvar for ham, vil samfunnet ikke lenger ha ansvar for vår velvære. Vi kan ikke lenger ta en trygg og behagelig alderdom for gitt.

Ikke bare må vi jobbe mer, lenger og med større risiko. Det forventes også at vi til enhver tid er villige til å omstille oss. I årets film må Cruises rollefigur Ethan Hunt finne ut hvordan man fører et helikopter etter å ha klatret opp i det og kastet den faglærte piloten ut av døra. Det er vanskelig å tenke seg et bedre bilde på alles kamp mot alle og kravet til omstillingsevne på dagens arbeidsmarked. Det måtte i så fall være at i disse filmene kan selv identiteten skiftes ut: Heltene river stadig av seg gummimasker, og avslører at de har spilt en rolle for å få skurkene til å røpe seg. Det har ikke lenger noe å si hvem du er, så lenge du oppnår målet. Som en rak motsetning til Peer Gynt (som også faller ned fra et fjell i Norge), er Hunts mål å være et menneske uten kjerne.

Han får stadig tilbud om nye og farlige oppdrag med den samme ordlyden: «Your mission, should you choose to accept it (…)». Tilbudet kan komme når som helst, det er slett ikke sikkert at det passer, men han sier aldri nei. Dette er fordi han, i likhet med Aleris’ ikke-ansatte konsulenter, ikke kan si nei. Avslår Hunt et oppdrag, risikerer han å aldri få muligheten igjen. Her gjenspeiler den fiktive handlingen de forholdene som filmen er produsert under. Det er også verdt å merke seg at når denne liksomfriheten faktisk blir påpekt i filmen, er ordene lagt i munnen på hovedskurken, den rotteøyde «anarkisten» Solomon Lane.

Til alt overmål er Cruise ikke engang fast ansatt. Han er henvist til en usikker frilanstilværelse og har måttet gå inn med egne penger i dette tvilsomme prosjektet; han står oppført blant produsentene. For overhodet å ha en jobb å gå til, har Tom Cruise altså følt seg tvunget til å investere i sin egen ydmykelse.

For en gammel skuespiller er det et rimelig krav å spares for mer av dette. Etter et langt liv i actionsjangeren fortjener han en myk overgang til mindre roller som bestefar med glimt i øyet. Vi andre slipper stort sett å henge under helikoptre, men kommer alle, i varierende grad, til å merke det samme presset. Vi er Tom Cruise, og vi fortjener bedre. Det kan da ikke være et umulig oppdrag.