- Vi er altfor vant til å se kvinner som «øyesnop»

Gabrielle Bell om hverdagstegneserienes appell.

INSPIRERT AV SKJØNNLITTERATUR: Gabrielle Bell henter inspirasjon utenfor tegneserienes verden, for eksempel hos Philip Roth. «Hvis Roth kan skrive om å være mann, tenkte jeg, kan vel jeg skrive om hvordan det er å være kvinne», sier hun. Foto: Melisa Fajkovic.
INSPIRERT AV SKJØNNLITTERATUR: Gabrielle Bell henter inspirasjon utenfor tegneserienes verden, for eksempel hos Philip Roth. «Hvis Roth kan skrive om å være mann, tenkte jeg, kan vel jeg skrive om hvordan det er å være kvinne», sier hun. Foto: Melisa Fajkovic.Vis mer

IDEER: - Jeg tror de som leser seriene mine er som meg, sier Gabrielle Bell.

- Innadvendte, sjenerte, nevrotiske. De som leser superhelt-tegneserier, de leser ikke mine ting.

Bell er en av gjestene på den årlige tegneseriemessen Oslo Comics Expo, som hvert år arrangeres på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka. I et stort antall miniserier, i antologier, på bloggen sin og i fire bøker til nå, har hun laget historier som ligger tett opp mot hennes eget liv.

Og som sitt alter ego framstår hun New York-nevrotisk, der hun kommer gående lett framoverlent som i motvind, lang og tynn, med store mørke øyne. Ikke spesielt forfengelig, men da hun hørte at hun skulle fotograferes til intervjuet, spurte hun etter en sminkebutikk i nærheten av hotellet.

- Jeg lot som jeg skulle kjøpe noe, og fikk dem til å legge litt foundation, sier hun og smiler konspiratorisk.

Bell hører hjemme i den alternative delen av tegneserieverdenen. Hun er en tegneserieskapernes tegneserieskaper — og forfatternes. Mange av stykkene hennes er publisert i magasiner som McSweeneys, Bookforum, The Believer og Vice Magazine. En anmelder har skrevet at «Gabrielle Bell er det som ville skjedd om Emily Dickinson noen gang gikk ut av huset.»

- Jeg tror hun hadde det ganske fint der inne, sier Bell om Dickinson. Selv lever hun et kjedelig og monotont liv, mener hun.

- Men jeg må gå ut iblant. Jeg trenger jo noe å skrive om.

HUMOR AV FAKTA: Menneskenes forhold til isbjørner får gjennomgå i denne Bell-stripen. Illustrasjon: Gabrielle Bell.
HUMOR AV FAKTA: Menneskenes forhold til isbjørner får gjennomgå i denne Bell-stripen. Illustrasjon: Gabrielle Bell. Vis mer

Bell forteller at hun skriver ned hendelser fort for ikke å glemme dem, mens prosessen fra notater til ferdige komposisjoner med tekst og bilde er omstendelig og langsom.

- Derfor prøver jeg å jobbe metodisk med det hver dag. Jeg noterer, så tegner jeg. Det blir massevis av skisser før det sitter. Og hvis jeg gjør en feil? Da begynner jeg på nytt igjen. Jeg bruker nok ei uke på én side.

Den virkeligheten hun beskriver kan være grå og triviell, men karakterenes livlige forestillingsevne tar historiene til nye, surrealistiske plan som ofte kan virke eventyrinspirerte.

I tittelhistorien i «Cecil and Jordan in New York», også filmatisert i filmen «Tokyo!», forvandles den kvinnelige hovedpersonen til en stol. En musiker tar henne med hjem, og hun venner seg til det nye livet: Jente på dagtid, stol på kveldstid. Hver gang hun hører kneppet i døra, må hun forte seg å gjøre seg til en stol på nytt. Litt slitsomt, men som hun sier, «Jeg har aldri følt meg så mye til nytte som jeg gjør nå.»

- Det er en moral der, sier Bell.

- Hvis du ikke finner en mening eller retning med livet ditt, kommer meningen og finner deg.

I sitt trebinds verk om tegneseriens historie skriver Morten Harper at «I et medium som ofte beskyldes for å være dramatisk og overflatisk actionfylt, finnes en selvbiografisk strømning hvor det er de små, ikke så dramatiske begivenhetene som skildres.»

Og noe som virkelig kjennetegner Bell er hennes evne og vilje til å løfte fram små hendelser og episoder vi ellers knapt registrerer i hverdagen. Mange av historiene handler om unge voksne i New York, kreative folk som ikke finner retning på livene sine, som gjerne er kronisk blakke, og som betrakter det meste med en ironisk og selvbevisst distanse. Og kvinnene er ikke nødvendigvis verken handlekraftige eller tøffe.

At Bell viser fram tilstander som svakhet, sårbarhet og følelsen av å ikke få til ting, kan være noe av grunnen til at hun har så mange kvinnelige lesere. Hun viser fram en virkelighet mange kan kjenne seg igjen i.

- Og det er jo ikke så spennende å lese om noen som har det helt fint, sier hun.

- Elendighet er mye mer interessant.

Tegningene er presise, nedstrippede og en smule distanserte. Et poetisk blikk, vittige, skarpe dialoger, en overraskende vending som løfter det lille og trivielle til noe mer allment. Og selv om vi følger «Gabrielle Bell» fra hun står opp til hun legger seg, føles det sjelden for intimt eller privat. Uansett hvor dramatiske eller følelsesmessige episodene er, ligger det alltid en distanse til det som skjer.

- Uff, ja, sier Bell og ser litt plaget ut.

- Det er fordi jeg ikke får til nærbilder, jeg har prøvd, det er jo så effektfullt når det gjøres bra. Når jeg prøver, blir det bare feil. Men i det seinere syns jeg det har skjedd noe. Karakterene mine har kanskje mer mimikk, de svetter mer og sånt.

Selv sier hun at å skildre det lille og hverdagslige bare er en måte å prøve å håndtere verden på.

- Det handler om et behov for å ha kontroll også, men om man gjør en liten historie om en liten hverdagslig hendelse, kan man få større perspektiv på ting.

Forfatteren Karl Ove Knausgård skriver seks bind om den lille hverdagen med skriving, familielivets kaos, barnehagehenting og kaffedrikking. Svenske Martin Kellermanns tegneserie Rocky, som vi kjenner godt i Norge, er basert på Kellermanns eget liv. Mennesker med dyrehoder snakker om pinlig sex, kjønnssykdommer, sykehusopphold og andre trivialiteter. Men når menn gjør dette er gjerne reaksjonene annerledes enn når kvinner gjør det samme.

- Han har stort potensial, sies det om menn som er i startfasen. Mens kvinner blir vurdert mye mer kritisk, sier Bell.

- Det merkes godt i tegneserieverdenen. Jeg har fått masse frekke kommentarer. Vi er så vant til å se kvinner som eyecandy for gutta, portrettert via menn, at det er nok uvant å få kvinnelige erfaringer fortalt av kvinner selv, sier hun, men mener også at tendensen er i ferd med å endre seg.

- Det er flere kvinner som driver med dette nå enn for noen år siden, og de er sterke.

Den selvbiografiske strømningen ble tydelig innen alternativ tegneserie på 1990-tallet og spredte seg på 2000-tallet, med blant annet Marjane Satrapis «Persepolis», som handlet om hennes barndom i Iran. Blant den litt eldre generasjonen har kanadiske Juliet Douchet, med sin selvutleverende, oppskrudde undersøkelse av eget hverdagsliv, med alt hva det innebar av kjedsomhet, mannfolktrøbbel, redsler og voldsfantasier, vært et forbilde for mange. Andre som har inspirert Gabrielle Bell er Robert Crumb, Fly, Chester Brown, og ikke minst Crumbs kone, Aline Kominsky.

- Hun var en av de første som utforsket sitt eget liv. Hun skrev om familien sin, misbruk i familien, sin vanskelige barndom, og hun var veldig talentfull. Men hun ble beskyldt for å bli kjent bare gjennom ektemannen. Hun fikk virkelig gjennomgå.

De siste åra har Bell lest mer skjønnlitteratur enn tegneserier for å bli inspirert. For eksempel Philip Roth.

- Når jeg leser ham, føler jeg at jeg blir Philip Roth. Når jeg sender e-poster eller tekstmeldinger begynner jeg å lage veldig ambisiøse setninger. Jeg prøver å være minimalistisk i det jeg gjør, han er temmelig ornamental, men han får meg til å nyte språket, gleden ved ordene.

BRUKER SEG SELV: Bell bruker egne opplevelser som utgangspunkt.— Om man gjør en liten historie om en liten, hverdagslig hendelse, kan man få større perspektiv på ting, forklarer hun. Illustrasjon: Gabrielle Bell.
BRUKER SEG SELV: Bell bruker egne opplevelser som utgangspunkt.— Om man gjør en liten historie om en liten, hverdagslig hendelse, kan man få større perspektiv på ting, forklarer hun. Illustrasjon: Gabrielle Bell. Vis mer

- Den første gangen jeg leste «Portnoy's Complaint» ble jeg fornærmet; hvordan han hadde sex med alle disse kvinnene, utnyttet dem, så ned på dem og klandret dem, jeg syntes måten å snakke om kvinner på var motbydelig... Men så skjønte jeg at det ikke var han selv som snakket. Han skriver om å være jødisk, og å være mann. Hvis Roth kan skrive om å være mann, tenkte jeg, kan vel jeg skrive om hvordan det er å være kvinne.