VI ER ALLE SMÅBRUKERE: Sjelden har slektskapet mellom bønder og kulturfolk vært tydeligere enn nå. Vi er i bunn og grunn subsidierte småbrukere, de aller fleste av oss. Og subsidier, det er et uttrykk for en sivilisasjon, skriver Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu Hartberg
VI ER ALLE SMÅBRUKERE: Sjelden har slektskapet mellom bønder og kulturfolk vært tydeligere enn nå. Vi er i bunn og grunn subsidierte småbrukere, de aller fleste av oss. Og subsidier, det er et uttrykk for en sivilisasjon, skriver Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Vi er bønda i fra nord (ta vel i mot oss)

Hvem har klart å innbille oss at «subsidier» er et skjellsord?

Meninger

Aldri har jeg tenkt så mye på likheten mellom bønder og forfattere som under årets litteraturfestival på Lillehammer. Det skyldes for så vidt ikke festivalen i seg selv, programmet legger ikke opp til at vi skal snakke om primærnæringer. Men mellom debattene og foredragene summer det av bekymring over økt kommersialisering av bransjen og regjeringens forståelse av begrepet «frihet». For man kan si mye om forfatteres forståelse for politikk og økonomi, men de er gode på ord. Så når folk kommer til dem med feiende slagord, for eksempel «frihetsreform», ser de tvers gjennom retorikken og oppdager øyeblikkelig at her er det fint lite å hente av fordeler og framskritt: Frihet fra staten er en god ting når staten sensurerer meningsytringer. Det er en dårlig ting hvis man opplever at staten er en garantist for en minimumsinntekt, mangfold og muligheten for å holde seg med solide institusjoner. Sagt på en annen måte: Forestillingen om en «frihetsreform» ville utvilsomt blitt møtt med høyere jubel i tidligere tiders Sovjetunionen enn den gjør på en litteraturfestival i Norge anno 2014.

I likhet med svært mye annet vi setter pris på i Norge, er kultursektoren gjennomsubsidiert. Slik landbruket har sine særordninger og flettverk av subsidier, har ulike bransjer i kulturlivet forskjellige støtteordninger. Litteraturen har innkjøpsordningen, filmen billettstøtte og avisene momsfritak. Store institusjoner og festivaler får støtte direkte over statsbudsjettet. Kunstnere og frigrupper kan søke støtte fra Norsk kulturråd. De fleste orkestre, teaterscener og litteraturhus blir finansiert som et spleiselag av stat, kommune, sponsorer og egeninntekter. For litteraturen har det betydd at langt flere har kunnet skrive betydelig mer enn de ellers kunne ha gjort. Og det er nærliggende å tenke at det er en vesentlig del av forklaringen på hvorfor et så lite land kan ha så mange forfattere av ekstremt høy kvalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I forkant av valget ble det, ikke uten grunn, harselert med Siv Jensens forsøk på å definere «norsk kultur». Hadde man ikke visst bedre kunne man ha tenkt at intervjuet, hvor partilederen vrir seg, vender seg, snakker seg bort og til slutt babler, var en sketsj. Skulle hun ha gjort det helt enkelt for seg selv, kunne hun for eksempel vist til at norsk språk - ikke minst takket være dialektmangfoldet - er den norske kulturens minste felles multiplum. Det er den grunnleggende bestanddelen som binder oss sammen og skiller oss fra resten av verden. Derfor bør bevaringen av norsk språk være hjørnesteinen i utformingen av en identitetspolitikk. Eller, hun kunne ha pekt på bonden og fiskeren - de som sørger for at Norge, i motsetning til for eksempel Sverige, er et land hvor folk fortsatt karrer seg fast til det stedet de og slekten deres kommer fra. «Distriktspolitikk», kunne hun ha sagt, «er kanskje det norskeste som finnes.»

«Dessuten», kunne hun ha lagt til, «ligger det i begrepet ‘frihet’ at folk skal ha friheten til å bo andre steder enn i by. Reell valgfrihet betyr at mennesker skal ha muligheten til å bo andre steder og leve på andre måter enn meg. Bønder skal ha friheten til å kunne gjøre et arbeid som er samfunnsmessig nyttig og berikende for oss alle. Til det trenger vi subsidier. Vi er altfor få mennesker i dette landet til å klare oss uten.» Noe sånt kunne hun, i teorien ha sagt når hun skulle forklare det spesifikt norske. Men det er klart, da hadde nok ikke Siv Jensen stemt på den sittende regjeringen hun heller.

Når jeg, som jobber innen kultursektoren, møter sauebonden inne på hytta, snakker vi gjerne om regjeringen. Ingen av oss stemte på den. Til tross for de slående, ytre forskjellene på oss, er begrunnelsen den samme. Vi erkjenner at verken landbruket eller kulturlivet er tjent med å bli satt så fri at vi ender opp i fritt fall. Økonomisk kommer bonden saktens til å klare seg, han har allerede full jobb som snekker. Så tar han ut ferie under lammingen. Mer fritid vil han definitivt også få, om han skulle bli tvunget til å legge ned sauedriften. Om han skulle være den eneste som la ned ville det neppe merkes for andre enn hans nærmeste. Det ville vært en slektslinje som ble brutt, et kulturlandskap som ville grodd igjen. Men alt i alt ville det vært som om en alminnelig norsk forfatter hadde sluttet å skrive bøker. Hadde alle på sauebondens størrelse lagt ned ville vi mistet 25 prosent av kjøttproduksjonen her til lands. Det tomrommet kunne vi sikkert ha kompensert for ved å importere kjøtt fra andre land. På samme måte kunne vi sikkert ha kompensert for å miste 25 prosent av norske kulturarbeidere ved å gjøre andres fortellinger og fremstillinger til våre egne. Til gjengjeld ville vi miste fortellingen om oss selv, det norske landskapet og levemåten som gjør oss til det vi er.

Sjelden har slektskapet mellom bønder og kulturfolk vært tydeligere enn nå. Vi er i bunn og grunn subsidierte småbrukere, de aller fleste av oss. Og subsidier, det er et uttrykk for en sivilisasjon: En verden full av storbønder, bestselgere og kassasuksesser er kanskje et godt sted å være i øyeblikket. Men hvis dette er frihet, så er det lett å se fordelene ved tvang.