Foreldet partiskala: Feministisk Initiativ nekter å la seg plassere på den tradisjonelle partiskalaen, skriver Hanne Beth Takvam-Borge. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Foreldet partiskala: Feministisk Initiativ nekter å la seg plassere på den tradisjonelle partiskalaen, skriver Hanne Beth Takvam-Borge. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Vi er det eneste partiet som setter reell frihet øverst på agendaen

Feministisk Initiativ er kommet for å bli.

Meninger

Bergen 16. mars 2015: Hundrevis av feminister strømmer til Bergen offentlige bibliotek for å høre foredraget til Gudrun Schyman, partileder i svenske Feministiskt initiativ. I løpet av den to timer lange seansen skjer det noe med tilhørerne. En håndfull unge og engasjerte mennesker har blitt overbevist: Hvis noe skal skje, må vi selv få det til å skje. Samme kveld stiftes Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, flere kommer til, og noen uker senere er 17 kandidater på plass og underskriftene som trengs til å stille lister til kommune- og fylkesvalget levert på Bergen rådhus. Parallelt med dette skjer det samme i Oslo. Hvor kommer dette voldsomme engasjementet fra, og hvorfor akkurat nå?

For meg, feministdatter av en kvinnesaksmor, er det fristende å trekke slutningen at engasjementet kommer naturlig når mennesker oppdager at de faktisk blir urettferdig behandlet. Ikke bare på grunn av kjønn, men også seksuell legning, kjønnsidentitet, alder, klasse, funksjonsvariasjoner, livssyn, hudfarge, etnisitet eller statsborgerskap. Men jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg mener å ha lest at over halvparten av kvinner svarte «nei» da de ble spurt om de følte seg undertrykt, før kvinner fikk stemmerett. Det ligger naturlig i oss, vi vil ikke påta oss offerrollen, og i hvert fall ikke en utskjelt offerrolle, slik som feministrollen har vært.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gikk et sus gjennom bygd og by da journalist og blogger Susanne Kaluza klarte å banke inn budskapet om hva det innebar at majoriteten av våre folkevalgte var i ferd med å uthule kvinners rett til fri abort vinteren 2014. Å gi tre-fire ubetenksomme partier skylden for den fjerde «feministbølgen», blir likevel ikke helt riktig. Feministisk Initiativ har eksistert i Sverige siden 2005, og har de siste årene hatt en enorm fremgang. I USA har flere profilerte kvinnelige musikere offentlig proklamert at de er feminister. I Storbritannia ble Women's Equality Party stiftet omtrent parallelt med FI i Bergen og Oslo. For å forstå brannen som har startet i Norge, er det nødvendig å løfte blikket ut over egne landegrenser. Unge kvinner, rundt om i hele verden, er mektig lei.

Når vi nå åpner øynene, ser vi et grelt bilde som tegner seg i det som enkelte hevder er verdens mest likestilte land. Én av ti norske kvinner blir voldtatt. I praksis bruker kvinner langt flere timer på å være hjemme med og oppdra barn enn menn gjør. Seksuell trakassering ser ut ut til å vokse i omfang, og tusenvis av norske kvinner delte erfaringene sine under hashtagen #jegharopplevd tidligere i år. Jeg kan ikke nevne en eneste mannlig toppidrettsutøver som er åpent homofil. Unge jenter kjemper seg gjennom høyere utdanning, mens unge gutter faller fra. Noe lukter råttent, også her i annerledeslandet Norge.

At FI Bergen på få dager samlet en fullverdig og velfungerende organisasjon, viser at mange var utålmodige og at tiden er overmoden. Jens Stoltenberg har flere ganger uttalt at Norge har tjent seg rikere på å ha mange kvinner i arbeid, enn vi har gjort på å slumpe over olje. Vi har mer å takke kvinnesaksforkjemperne for enn petroleumsingeniørene og geologene. Likevel får dette lite fokus i offentligheten. Grunnleggende kunnskap om hvorfor Norge er annerledeslandet, har gått den offentlige debatten hus forbi. Det forundrer oss hvor få som har stått opp og sagt at likestilling er en av veiene for å sikre norsk velferd fremover. Har politikere og meningsbærere vært så redde for feministstempelet, at de har oversett våre største hinder på veien mot fullverdig demokrati?

Horder av unge feminister krever nå en rosa revolusjon. At vi kom, var uunngåelig. At vi blir, er innlysende. Vårt mål er enkelt: Alle skal ha like mye makt til å påvirke eget liv og samfunnet ellers. Kun når målet er nådd, er vi alle frie. Først når alle er frie, lever vi i et reelt demokrati.

Måneder etter at FI Bergen og FI Oslo leverte lister, møter vi fremdeles påstander om at vi stjeler stemmer, at vi er fargeblinde som ikke vil plassere oss på den eksisterende partiskalaen, og at vi er et ensaksparti. La oss si dette en gang for alle: Ingen eier en stemme - og stemmer kan derfor ikke stjeles. En stemme er noe partier gjør seg fortjent til. Heldigvis. Er vi fargeblinde som ikke vil plassere oss på aksen blodrød til blåbrun? Nei, vi er ikke det. Vi er dynamikken som kommer med neste generasjons blikk på et foreldet blokksystem.

Partiskalaen har lenge blitt fremstilt som en akse. Forvirring oppstår naturlig nok, når først MDG, og deretter FI, nekter å la seg plassere. For å være helt ærlige, antar vi at det sitter en del andre partier og kjenner på en viss forundring over egen plassering på den fargeglade aksen. Vi har Frp som fremstår som en krysning mellom liberalistene i Venstre, sosialdemokratene i Ap, og ren populisme, ispedd en dose fremmedfrykt og en klype hat og angst. Vi har Ap, som vil kaste asylbarn på dør, og KrF til høyre for Ap, som står på for en mer human innvandringspolitikk. Vi har blodrøde Rødt, som i handling er langt mindre bevisst på kvinneundertrykking enn SV på Rødts høyreside. Bristelisten er lang. I Feministisk Initiativ stiller vi oss ved siden av MDG og sier: Partiskalaen var kanskje nyttig en gang, men den har gått ut på dato. Slik vi ser det, er vi det eneste partiet som setter reell frihet øverst på agendaen.

Når Norge ser ut som det gjør i dag, er det fordi vi fremdeles ivaretar en rekke strukturer som plasserer oss i båser. I FI aksepterer vi ikke båser. Vi er her for å endre på utdaterte holdninger og for å bryte diskriminerende barrierer.

Når vi nå stiller til valg i Bergen og Oslo, gjør vi det fordi det er her det begynner. Det er i lokalpolitikken vi bestemmer hvordan byene våre skal se ut, og hvem som skal få tilgang til den. Vi går til valg på en trygg og tilgjengelig by, som inkluderer og ikke diskriminerer. Det er her vi bestemmer hvordan innholdet i barnehagen og skolen skal formes. Det er her vi velger hvilke lokale tilbud vi gir til voldsutsatte. Listen er lang, og jobben som må gjøres er stor. Men det visste vi. Vi har brettet opp ermene, og er klare for fire års arbeid for frihet.

Dette innlegget er publisert under vår nye seksjon for lokale meninger. Her kan du lese flere innlegg, eller skrive til oss.