NYTT OLJEFELT:  Mandag ble Ivar Aasen-feltet, mellom Sørlige Vikinggraben og Utsirahøyden i Nordsjøen, omlag 175 km vest for Karmøy, offisielt åpnet. Foto: NTB Scanpix
NYTT OLJEFELT:  Mandag ble Ivar Aasen-feltet, mellom Sørlige Vikinggraben og Utsirahøyden i Nordsjøen, omlag 175 km vest for Karmøy, offisielt åpnet. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Klima

Vi er i ferd med å gjøre oss evig avhengig av en ressurs som ikke kan vare evig

Kravet om 100.000 klimajobber, som nå deles av over 60 organisasjoner i Norge, er et nåtidskrav som har en levelig framtid som viktigste gevinst.

Meninger

Varmerekordene bringer oss stadig nærmere tålegrensene vitenskapen og Parisavtalen advarer mot. Nå må vi sette tusener på tusener i arbeid for å få ned utslippene av klimagasser før det er for sent.

På Arendalsuka i august 2015 sa statsministeren at vi har vært for sent ute med det grønne skiftet. Likevel har den grønne krisepakken som «Broen til framtiden»-alliansen ba om gjennom sitt krav om 100.000 klimajobber ennå ikke kommet. Ett og et halvt år senere ser vi tendenser til at det grønne skiftet forbindes med Nav. Oljeindustrien har gitt oss så stor velstandsøkning at mange tror det ikke finnes et godt alternativ.

Som Erna Solberg har poengtert flere ganger, finnes ikke «den nye oljen». Utfordringen får vi derimot når dette brukes som en unnskyldning til å forlenge olje- og gassalderen enda lenger, ene og alene fordi vi ikke har én ny næring som alene kan ta over for den. Men dersom vi fortsetter i dette sporet er vi ferd med å gjøre oss evig avhengig av en ressurs som ikke kan vare evig. Ved å prioritere krisetiltak for å holde liv i det norske oljeeventyret foran klimatiltak som kan sikre oss en levelig framtid for alle, gjør vi oss selv, og de som kommer etter oss, verdens største bjørnetjeneste.

«Broen til framtiden» har derfor bedt Samfunnsøkonomisk analyse om å regne på konsekvensene av en utfasing av oljen, samt se hva som trengs av offentlige investeringer for å kunne bevare velferden og sysselsettingen, blant annet ved hjelp av nye klimajobber. De første tallene fra den rapporten, som først blir klar senere i vår, blir presentert i morgen på Folkets Hus i Oslo.

Samtidig er det viktig å ikke regne for snevert på kostnader og gevinster med et grønt skifte. Ordet økonomi stammer fra greske oikos, og betyr husholdning. Økonomer har lenge sett på naturens goder som «eksternaliteter.» Økologer, derimot, har lært oss at naturen har en iboende verdi, som ikke kan «prises» inn som en markedsverdi. Og FNs klimapanel har, med sin forståelse av et begrenset karbonbudsjett, gitt oss en dypere forståelse av vår globale husholdning. Tre fjerdedeler av alle kjente olje-, kull- og gassreserver må ligge i bakken, hvis vi skal holde oss innenfor naturens tålegrenser.

Hvis vi bare tenker nasjonalt på vår «husholdning», er oljen i Nordsjøen fremdeles vår viktigste økonomiske verdi. Men den «grunnrenten» som i dag ser ut som vår rikeste kilde til rikdom, kan fort bli en kilde til fattigdom på sikt – økonomisk i snever forstand, men også fordi de gode liv som skal leves i framtida må leves innenfor naturens tålegrenser. Derfor må vi ta ansvar, gå foran og vise disiplin ovenfor det globale karbonbudsjettet.

Det grønne skiftet må handle om mer enn at norsk næringsliv skal rustes til «et framtidig lavutslippssamfunn», slik regjeringen formulerte bestillingen av sin rapport om «grønn konkurransekraft». Sett i forhold til en tiltakende global oppvarming, og sett i forhold til Parisavtalens moralske appell om å holde den globale oppvarmingen ned mot 1,5 grader, er dette å skyve det grønne skiftet fram i tid. Det som nå haster, veldig, er å vri de offentlige investeringene slik at Norge raskt blir et lavutslippssamfunn.

Vi som står bak denne kronikken har forskjellig ståsted, men vi reagerer samlet på å innsnevre diskusjonen om økonomi til markedsverdi eller konkurransekraft. Fagbevegelsen har i 150 år forstått den iboende verdien med arbeid, enten det arbeidet handler om installasjoner i Nordsjøen, pasienter på et sykehus eller nye, tjenesteytende næringer.

Den norske kirke har, i opposisjon til tanken om at naturen bare er en handelsvare, understreket at Skaperverket ikke er til salgs. Og etter Donald Trumps «alternative fakta» organiserer også forskere protester etter modell fra «womens march», for å understreke vitenskapens integritet. Det vi trenger rundt om i verden nå er solidaritet og samarbeidskraft på tvers av grensene, ikke bare konkurransekraft landene imellom.

«Broen til framtida» er resultatet av en samarbeidskraft mellom fagbevegelse og forskere, kirke og miljøbevegelse. I år engasjerer vi også økonomene, for å sette en pris på nedtrappingen av olje og de offentlige investeringene vi trenger så sårt.

Men det felles kravet om 100.000 klimajobber, som nå deles av over 60 forskjellige organisasjoner i Norge, er et nåtidskrav som har en levelig framtid som viktigste gevinst. Kampen for klimajobber og grønne arbeidsplasser er broen til en bedre framtid. Det er ei bru mellom de umiddelbare behovene som de fleste har, for gode og trygge jobber – og det behovet som alt levende liv har for å få ned utslippene av klimagasser.

Demokratiske stater må ta store beslutninger, investeringer og visjoner for å realisere mulighetene.

Å skaffe arbeidsplasser som gjør at vi overlever oljen, er ikke noe det frie markedet kan gjøre alene. Vi må anvende samarbeidskraften vår enda mer i Norge, for å få politikerne til å vedta det som vedtas må for å skaffe de 100.000 klimajobbene.

Prisen ved ikke å legge om til 100.000 klimajobber nå, kan ingen betale.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook