FASTLEGEORDNINGEN: Da fastlegeordningen ble innført i 2001, innebar det at hver enkelt av oss både kunne velge lege, og vi kunne enkelt skifte lege om vi ikke var fornøyde. Det er mye positivt å si om denne ordningen, men det betonet samtidig kundeaspektet tydeligere enn før, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
FASTLEGEORDNINGEN: Da fastlegeordningen ble innført i 2001, innebar det at hver enkelt av oss både kunne velge lege, og vi kunne enkelt skifte lege om vi ikke var fornøyde. Det er mye positivt å si om denne ordningen, men det betonet samtidig kundeaspektet tydeligere enn før, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Forbrukeranalogien:

Vi er ikke alltid forbrukere

Begreper som «forbrukere», «kunder», «konsumenter» blir stadig oftere brukt om stadig flere forhold. Men en forbruker er noe distinkt annet enn en klient, pasient, student, elev eller borger.

Meninger

«Forbrukere», «kunder», «konsumenter». Slike begreper har de siste 25 årene i økende grad blitt brukt som betegnelse på vår status overfor både offentlige og frivillige organisasjoner og institusjoner. De har delvis fortrengt andre begreper, som tok bedre høyde for mangfoldet av relasjoner vi har til slike institusjoner.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Jeg skal komme tilbake til hva som er problemet med denne språklige forskyvningen, men først: Det er opplagt besnærende, av flere årsaker, å bruke kundespråket eller kundeperspektivet også på andre typer relasjoner. Analogien er nemlig ikke helt meningsløs.

Selvsagt gir det en viss, om enn begrenset, innsikt å si at velgerne er «kunder» som orienterer seg på markedet for politiske alternativer (altså partiene), og deretter velger den «varen» de foretrekker. Svikter partiene får de redusert oppslutning, fordi «kundene» forsvinner.

Overfladisk sett kan begrepsbruken til og med gi inntrykk av å styrke vår posisjon overfor for eksempel offentlige institusjoner. Kunden har jo som kjent alltid rett, så sånn sett er det intuitivt bedre å være kunde på NAV-kontor, sykehus og universiteter enn å være «klient», «pasient» og «student». Men særlig langt rekker perspektivet ikke.

Ett av problemene med denne analogien er at den kan påvirke hvordan folk oppfatter sin relasjon til en organisasjon. Flere har for eksempel vært inne på at når idrettslag sliter med å få foreldre til å involvere seg, er det fordi det sprer seg en oppfatning av at de er kunder som betaler medlems- og treningsavgift til laget, som i sin tur tilbyr dette så lenge foreldrene og barna er fornøyde.

Idrettslag er fortsatt demokratiske og frivillige medlemsorganisasjoner, men de forstås ikke lenger nødvendigvis på den måten av alle. I et lag hvor jeg selv sitter i styret, måtte vi mobilisere kraftig for å få et tilstrekkelig antall medlemmer til å komme på årsmøtet, slik at det ble beslutningsdyktig.

Allerede for omtrent 20 år siden krevde studentene ved NHH å bli omtalt som kunder. Deres markedsbaserte utdanning gjorde dem kanskje spesielt tilbøyelige til å adoptere dette perspektivet. De fikk likevel ikke medhold.

Kanskje fordi studenter fortsatt ikke kan kjøpe seg utdanningspapirer, de må tross alt bestå eksamen først og de følte seg neppe som kunder når de satt bøyd over eksamensbordet. Analogien halter med en gang den tenkes nøyere gjennom.

Poenget her er at en forbruker, eller en kunde, er noe distinkt annet enn en klient, pasient, student, elev eller borger. Og det er noe helt annet enn et medlem i et frivillig idrettslag. Hvilken status vi betoner påvirker både rettigheter og plikter i relasjonen. Et ensidig kunde- eller forbrukerperspektiv kan også usynliggjøre at slike relasjoner ofte er forankret i legitime kompetanseforskjeller.

Samtidig er disse prosessene som nevnt ikke upåvirket av politiske og ideologiske strømninger. Da fastlegeordningen ble innført i 2001, innebar det at hver enkelt av oss både kunne velge lege, og vi kunne enkelt skifte lege om vi ikke var fornøyde. Det er mye positivt å si om denne ordningen, men det betonet samtidig kundeaspektet tydeligere enn før.

På denne bakgrunn er det kanskje ikke overraskende at Forbrukerrådet interesserer seg for forholdet mellom pasient og lege. De støtter for eksempel at pasienter skal ha tilgang på anonyme evalueringer av fastlegene.

Det er opplagt en problematisk posisjon, som Marit Tuv peker på i det ovenfor refererte innlegget. For det første er pasientrollen en helt annen enn forbrukerrollen. Det er forskjell på å kjøpe varer og tjenester og å motta nødvendig helsehjelp.

Å motta nødvendig helsehjelp innebærer for eksempel også å ikke motta unødvendig helsehjelp, spesielt ikke i et offentlig finansiert helsevesen med knappe ressurser.

For det andre har ikke kunden alltid rett i en lege-pasientrelasjon. Statusen som pasient er ikke knyttet til å få noe man betaler for, men til å motta hjelp basert på autorisert helsepersonells kompetente vurdering.

Det finnes sikkert gode og mindre gode fastleger, men det er ikke Forbrukerrådets oppgave å hjelpe folk i dette landskapet, rett og slett fordi det ikke er som forbrukere vi opererer der.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook