Ti år siden finanskrisa:

Vi er ikke forberedt på en ny finanskrise

Ti år etter finanskrisa er spørsmålet om handlingsregelen kan overleve at det skjer igjen. En buffer kan være løsningen.

Kommentar

Denne uka er det ti år siden investeringsbanken Lehman Brothers gikk til grunne. Kollapsen satte fart på en børsnedtur av de sjeldne, og markerte for mange starten på en økonomisk nedtur som ble den verste siden den store depresjonen.

Jubileet markeres selvsagt behørig. I London samles tidligere Lehman-ansatte til reunion. I Norge nøyer vi oss med seminarer og panelsamtaler. Finanskrisa er tilbake, men heldigvis bare som anledning for mimring.

For nordmenn er tilbakeblikket mer behagelig enn for de fleste. Ikke bare håndterte vi finanskrisa godt, vi har også forsterket rammeverket som skal ta vare på økonomien om det skjer igjen.

Innføring av den motsykliske kapitalbufferen, bedre bankregulering og tiltak rettet mot boligmarkedet og kredittmarkedet var blant endringene som sto på finansminister Siv Jensens skryteliste da tankesmia Civita inviterte til frokostmøte om finanskrisa i går.

Dagen en ny finanskrise treffer de internasjonale finansmarkedene, eller en bare en betydelig børsnedtur for den del, er det derfor ikke bankvesenet eller norsk økonomi vi bør være mest bekymret for, men noe av det mest verdifulle vi har: Handlingsregelen og oljefondet.

For å forstå hvorfor må vi tilbake til hva vi gjorde forrige gang norsk økonomi var i trøbbel: Oljenedturen.

Regjeringen har fått mye skryt for hvordan nedturen ble håndtert den gangen. Men nivået på oljepengebruken har etterlatt oss sårbare. I år bruker vi omtrent 100 milliarder flere oljekroner enn i 2013. Bare på grunn av oljefondets eventyrlige vekst ligger pengebruken innenfor handlingsregelens grense på tre prosent.

Avstanden opp er liten. Seinest i høst planla regjeringen å bruke 2,9 prosent i 2018. Etter revideringer ser bruken ut til å ende på nærmere 2,7 prosent. Det er til gjengjeld fortsatt mer enn hva Mork-utvalget mente var fondets forventede realavkastning framover, og det mens Norge er på vei inn i en høykonjunktur.

Under den særnorske oljenedturen var alt rigget for vellykket motkonjunkturpolitikk. Eksportmarkedene våre fikk en boost av billigere olje. Pengepolitikken sørget for lave renter, som igjen førte til at krona falt. Det støttet opp under konkurranseutsatt sektor ytterligere og økte samtidig kroneverdien på oljefondet.

Både finanspolitikken og pengepolitikken fikk virke i full gass for å stabilisere økonomien.

I tilfellet en finanskrise som starter utenfra blir alt snudd på hodet. Mens lavere etterspørsel fra eksportmarkedene og usikre finansmarkeder tynger veksten i norsk økonomi, vil børsfall ramme verdien av oljefondet.

Samtidig gjør oljefondets eksistens Norge og krona til en trygg havn i usikkert farvann, og kronekursen kan derfor styrke seg. Lavere renter ute vil samtidig gjøre det vanskeligere for pengepolitikken å trekke i motsatt retning.

I en krise hvor verden rammes er behovet for handlingsrom i finanspolitikken derfor ekstra stort, samtidig som oljefondet krymper og snevrer inn det samme handlingsrommet. Det må handlingsregelen reflektere.

Eller som Yngve Slyngstad sa da han stilte i E24-podden i sommer: «Vi må faktisk tenke gjennom allerede nå hvordan vi vil forholde oss til et fond som står på 5000 milliarder istedenfor 8000 milliarder.»

Det har vi enda ikke. Isteden sier handlingsregelen at bruken av oljeinntekter over tid skal følge den forventede realavkastningen av oljefondet, men legge stor vekt på å jevne ut svingninger i økonomien. Praktiseringen av dette i dag er ikke tilpasset et fall i størrelsesorden Slyngstad snakker om.

Faller fondet 40 prosent i verdi, vil det som i dag utgjør tre prosent av oljefondet bli til fem prosent. Altså vil regjeringen bli nødt til å enten kutte mange titalls milliarder i statsbudsjettet eller avvike fra handlingsregelen med flere prosentpoeng. Trolig vil det fornuftige være å øke pengebruken og dermed avviket.

Det avviket kan man klare i ett år. Men spørsmålet er hvor lenge vi kan ligge så langt unna regelen. Før eller siden må vi tilbake til handlingsregelen, skal den beholde sin legitimitet. En snarlig retur for aksjemarkedet til gamle nivåer er et håp, men ikke noe vi kan belage oss på.

Dette var ikke et problem da Lehman Brothers falt i 2008. Da var aksjeandelen lavere, samtidig som oljeinntektene fortsatte å renne inn i fondet. På tross av børsfallet, steg oljefondet i verdi. Og 2009 ble et fantastisk år fordi børsene raskt begynte å stige igjen.

Nå er det en helt annen risiko. Oljeinntektene er lavere i forhold til størrelsen på oljefondet, aksjeandelen er høyere og fondets vekst har gjort oljepengene til en langt større andel av statsbudsjettets inntektsside.

Skal handlingsregelen og oljefondet komme levende ut av neste finanskrise må vi ha en plan før vi møter den.

En løsning kan være så enkel som å binde politikeren til å bygge opp en buffer ved å i normale tider ligge under den forventede avkastningen med en gitt margin.

Gjøres det samtidig som det tydelig kommuniseres og forankres at den skal finansiere betydelige avvik fra den forventede avkastningen i år etter store verdifall, kan vi både ta vare på handlingsregelen og oljeformuen for framtidige generasjoner.

Men da må oljepengebruken kuttes allerede neste år.