Utreder velferd: Grete Brochmann leder Velferd- og migrasjonsutvalget, som nylig la fram sin utredning om innvandringens konsekvenser for den norske velferdsmodellen. Foto: Jacques Hvistendahl
Utreder velferd: Grete Brochmann leder Velferd- og migrasjonsutvalget, som nylig la fram sin utredning om innvandringens konsekvenser for den norske velferdsmodellen. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Vi er ikke gratispassasjerer

Vestlige innvandrere bidrar med milliarder til norsk økonomi. Likevel blir vi omtalt som om vi har sugerør i statskassa.

Marte Michelet går glipp av et viktig poeng i sin flotte kommentar «Tall og fakta». Hun omtaler måten Brochmann-utvalget selv lanserte sine funn. «500 millioner europeere står klare til å invadere det norske velferdssystemet. Nå ber Brochmann-utvalget politikerne våkne.»

Dette var i Dagsavisen. VG kom med følgende stortitler: «Hele verdens sosialkontor - dette framgår av en rapport som ble lagt fram i går» og «Med sugerør i statskassa». Dagbladet fulgte opp i samme stil. Her var det 400 millioner europeere som «kan utrolig enkelt opparbeide seg utstrakte rettigheter i Norge.»

Poenget Michelet går glipp av, er at i år etter år har den norske staten tatt mer fra disse innvandrerne, bare i direkte skatter, enn de har fått tilbake i overføringer. Ikke bare har de bidratt til norsk økonomi, skapt profitt for sine arbeidsgivere, i tillegg har de betalt mange milliarder mer til Norge enn de har fått tilbake.

Dette anerkjenner forresten Brochmann-rapporten: «Så langt har arbeidsinnvandrerne fra EØS bidratt med mer skatteinntekter, og tatt mindre i stønader og andre offentlige ytelser enn den øvrige befolkningen.» Ikke bare har det vært slik så lange det har vært EØS-innvandrere i Norge, men Brochmann-utvalget regner med at vestlige innvandrere vil bidra til «økt budsjettoverskudd fram til ca. 2050».

Så hva er problemet? Jo, dersom utvalgets beregninger skulle være korrekte, vil om førti år den norske staten måtte gi tilbake til disse arbeidere noe av det den har rasket til seg. Her gjelder det å endre spillets regler, og det fort!

Det morsomste er at utvalget legger ut om den «sosiale kontrakten» som ligger til grunn for alle velferdsstater. En «generalisert tillit» til systemet «er en nødvendig ingrediens i videreføringen av velferdsstatsmodellen. Dyre kollektive ordninger krever tillit og solidaritet til noe hevet over individene og smågruppene i samfunnet.»

Dette var meget godt sagt. Men vent litt: Her har du en stat som år ut og år inn har tatt mer fra folk i min gruppe enn vi noensinne har fått tilbake. Denne grafsingen skal fortsette i omtrent førti år, og de vil nå flikke på systemet for å kunne fortsette i all evighet. Og dette skal skape tillit? Solidaritet?

Brochmann-utvalget omtaler «gratispassasjerer-problemet», som kan knyttes til både utvandring og innvandring, mens rapporten handler om hvordan styre Norge mest mulig i retning av å bli gratispassasjer i europeisk sammenheng.

Med utgangspunkt i en rapport som bekrefter at europeiske innvandrere har og vil i flere tiår framover skape økte overskudd for den norske staten, blir disse omtalt av norske journalister som «sugerør i statskassa». Det er ikke til å tro. Det er simpelthen mye verre enn det Michelet skrev.

Denne hetsen mot europeiske innvandrere sender et meget viktig budskap til ikke-vestlig innvandrere, som omtales som ikke «lønnsomme», «et rent nettotap». Ikke-vestlige innvandrere samler mange svært forskjellige grupper. Samtlige har nå fått samme indirekte, men sterke beskjed:

Om folk fra din gruppe skulle jobbe mer enn nordmenn, vil det ikke hjelpe mot hetsen. Om dere skulle betale i overskuelig framtid mer til den norske staten enn dere får tilbake, vil det ikke gjøre noe forskjell. Landets opinionsdannere vil fremdeles kunne omtale dere som snyltere med sugerør i statskassa. De vil fortsette å kaste dritt etter dere, uansett.

Motiverende, det må jeg si.

«Neste gang du er på ferie i Europa, bør du være helt taus om de norske trygdeordningene. Ellers risikerer vi at hele velferdssystemet vårt ryker», skriver politisk redaktør i VG Hanne Skartveit. Forestillingen om at de norske trygdeordningene er spesielle og fullstendig overlegne EU-landenes ordninger, utvikles i Brochmann-rapporten ved at alle fakta som ikke bygger ut under det bildet, blir oversett.

I tillegg inneholder den en del kreativ presentasjon. For eksempel sies det ikke at den formelle pensjonsalderen i Norge er høyest i Europa, men det skrytes av at Norge har en spesielt høy sysselsettingsrate blant eldre. Polakker som kommer for å arbeide i Norge, vil ikke kalle dette for «velferd» eller synes det er tiltrekkende.

Sosiale utgifter som andel av brutto nasjonalproduktet er høyere i 15 europeiske land enn i Norge. Etter de siste tallene fra EU er Norge faktisk under gjennomsnittet for EU-landene. Dette kommer delvis av at arbeidsløsheten er lav i Norge, men det er bare en liten del av forklaringen.

Et eksempel: Sosiale overføringer er viktige som fattigdomsbekjempelse. Andel fattige er ifølge OECD blitt høyere i Norge enn i Danmark, Finland, Østerrike, Sverige, Ungarn, Slovenia, Frankrike, Island, Tyskland, Nederland, Holland, Tsjekkia, Slovakia, New Zealand og Luxemburg. Fattigdom er her definert som inntekt under 50 prosent av medianinntekten. Selvfølgelig er dette fattigdomsbegrep relativt. Et fattig menneske har flere materielle goder i Norge enn i Slovenia, samtidig som fattigdom gir seg spesielle sterke utslag på levealderen i Norge. Å tilhøre et samfunns fattige er uansett aldri fristende.

Fattigdomsratene ville aldri være høyere i Norge enn i 14 andre europeiske land, dersom det norske velferdssystemet fremdeles var spesielt og overlegent best.

Vestlige immigranter er privilegerte på svært mange måter, blant annet er det lett for dem å forlate Norge. Det gjør de i hopetall. De siste migrasjonstallene viser en rekordhøy utvandring fra Norge blant utenlandske statsborgere - det høyeste antall som noensinne er registrert, ikke langt unna det dobbelte av gjennomsnittet for de siste 20 årene, noterer SSB. Det trenger ikke nødvendigvis å fortsette. Det er likevel verdt å merke seg at dette skjer når arbeidsløsheten i Norge er rekordlav, og mange europeiske land fremdeles er i økonomiske vanskeligheter.

Hvordan det vil gå i framtida er svært usikkert. Norge er ikke spesielt ettertraktet som migrasjonsland, og de holdningene som spres nå gjør ikke landet mer attraktivt.

Å tilby mindre velferd i en periode hvor andre land, som har liknende velferdssystemer, bekymrer seg om framtidas arbeidskraft, virker nokså merkelig. Men det kan tilfredsstille de som vil svekke velferdssystemet for alle.