Vi er kulturelt kristne

Jeg finner det helt uproblematisk å gripe til en tusenårig tradisjon for nordmenn: Å benytte kirken for å minnes de døde.

Det er mange gode grunner for oss med et ateistisk, humanistisk livssyn til å melde seg inn i Human- Etisk Forbund. Det er, jeg hadde nær sagt «ved Gud», minst like mange grunner til ikke å gjøre det.

Den ene ble illustrert av forbundets pressesjef Jens Brun-Pedersen i Dagbladet 18. august. I en ellers tankevekkende kronikk om den nasjonale sorgens manglende mangfold, ser man enda en gang et forundrende fravær av problematisering, eller sågar refleksjon, rundt det faktum at vi som nasjon har en kristen kulturarv.

For det har vi. Slik ikke-troende jøder like fullt kan være (og som oftest er) jøder, slik stadig flere sekulære muslimer definerer seg som kulturelle muslimer, er det rimelig omsider å åpne helt opp for begrepet kulturelt kristen.

Humanetikere ønsker seg et mangfoldig, åpent, sjenerøst og inkluderende, ikke-diskriminerende samfunn. Det er et ønske mange av oss deler. Grunnforutsetningen for en slik (egentlig) utopi er først og fremst det enkelte menneskets følelse av positiv tilhørighet. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å erklære et samfunn for å være inkluderende, enkeltindividet må oppleve seg inkludert.

Tilhørighet til en nasjon er, som historien ettertrykkelig har vist oss, en mildt sagt omfattende problemstilling. Langs de overordnede linjer er det en klar fordel med en forutsigbar, noenlunde rettferdig stat og et relativt velordnet rettssystem. Det er antakelig en fordel med en opplevd medbestemmelsesrett, altså demokrati. Sannsynligvis er fordeling av og tilgang til nødvendige goder et element som kan styrke følelsen av tilhørighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I det hele tatt: Norge skulle ha absolutt alle forutsetninger for å gi sine borgere en sann følelse av å høre til, av å høre hjemme, av å være nødvendige.

Likevel er det så altfor mange som ikke kjenner dette. Forklaringene er utallige. Resultatet av individets utenforskap er som regel begrenset til personlig ulykke (og økonomiske tap for storsamfunnet, for så vidt det måtte være interessant). Den 22. juli i år så vi ikke-tilhørighetens mest groteske utslag.

Men det store til side: Tilhørighet oppstår først og fremst i møte mellom mennesker. Ettersom menneskets opplevelse av å høre hjemme som kjent normalt begynner i familien og deretter forflytter seg i ringer utover i stadig større samfunn, blir felles markører viktige. Når katastrofen rammer en hel nasjon, blir felles referanserammer av desto større betydning. Når betydningen av felles referanser kan være så viktige, er det mer enn noen gang viktig at vi ikke forkaster disse markørene.

I motsetning til Jens Brun-Pedersen mener jeg at en gudstjeneste to dager etter terrorhandlingen var helt på sin plass. Det var nemlig ikke den eneste, ikke engang den første og langt fra den siste, markeringen av tragedien. Allerede natt til lørdag den 23. juli ble de første blomstene lagt ned og lysene tent i Oslo sentrum. Flere steder, faktisk, men det største havet av minneord, blomster, kosedyr og stearinlys flommet ut over Stortorget, foran Oslo Domkirke. Lystenning for de døde har en lang tradisjon i Norge (og andre land), og ved kong Olavs død i 1991 så vi for første gang hvilken samlende effekt som ligger i en slik felles gest.

Man skal være i overkant hårsår mot enhver religiøs symbolikk for ikke å se verdien av gudstjenesten som så fulgte. Hårsårhet mot religiøs symbolikk er en utbredt farsott i Vesten, om enn på en annen måte enn den Jens Brun-Pedersen vil forsvare, formoder jeg.

Slik jeg mener det er enhver muslimske kvinnes rett til å bære hijab hvor og når hun vil, finner jeg det helt uproblematisk å gripe til en tusenårig tradisjon for nordmenn: Å benytte kirken for å minnes de døde. Slik ble kirkerommet langt større enn det vanligvis er, et samlingssted for hele folket. Noen til stede, andre gjennom TV-overføringen. At ateisten Jens Stoltenberg holdt den beste og mest bevegende talen i det kanskje vakreste rommet i Oslo, gjorde ikke opplevelsen av verdighet og fellesskap mindre.

Dersom vi virkelig skal ha mulighet til å nærme oss det samfunnet både Jens Brun- Pedersen og jeg ønsker oss, må vi erkjenne at vi holder oss med en kultur. Denne kulturen er både unik og felles, slik vi alle er både like og forskjellige. Noe er mitt, andre og større ting er vårt. I tusen år har dette samfunnet holdt seg med kristne holdninger og tradisjoner.

Mange av holdningene har heldigvis stått og skal stå for fall. Noen av dem har evig verdi. Noen av tradisjonene er imidlertid blitt større enn seg selv, de er blitt en felles markør for oss alle. Slik sett er både Brun-Pedersen og jeg kulturelt kristne, om vi vil eller ikke. Antakelig burde vi ville. Gudstjenesten i Oslo Domkirke den 24. juli var et argument som taler for.

Skal vi ikke bare kunne møte andre kulturer, men få representanter for dem til virkelig å føle seg sett og ønsket som en del av vår nasjon, er det en forutsetning at vi har forståelse for og tilhørighet til vår egen. Om kirken selv ikke har gjort stort for å styrke denne kulturelle samforståelsen, finnes det vitterlig representanter for den som har gjort det. Og nettopp ved en kritisk, men aksepterende forankring i den historie og kultur vi selv er en del av, vil vi være bedre i stand til å gjenkjenne det som er felles for oss alle, det store alle, det nye Norge.

Bare slik kan vi fullt ut akseptere at vi mennesker av og til er så ubegripelig forskjellige. Og se at vi samtidig er så grunnleggende like.