LEVER I FATTIGDOM: Mange av oss har trukket apatisk på skuldrene eller slått ut med armene når utenlandske tiggere ber oss om en tier eller to. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
LEVER I FATTIGDOM: Mange av oss har trukket apatisk på skuldrene eller slått ut med armene når utenlandske tiggere ber oss om en tier eller to. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Vi er mange som skylder de rumenske tiggerne en unnskyldning

Virkeligheten er ikke så bekvemmelig som vi hadde håpet. 

Meninger

Vi er mange som skylder de rumenske tiggerne i Norge en unnskyldning.

En FAFO-rapport som ble offentliggjort i juni i fjor viser at det er ingenting som tyder på at romfolk som tigger - de vi så lett overser på gata - styres av bakmenn, slik mange av oss har trodd.

Rapporten sier også at det heller ikke er noen grunn til å betvile at dette er mennesker som lider under enorm fattigdom og sosial nød. Det er mennesker som både behøver og fortjener noen slanter fra oss alle, kan vi konkludere.

Egentlig kan en stusse over at vi behøvde FAFO for å fortelle oss at ingen mennesker tigger for moro skyld, like lite som folk bor i skogen hvis det finnes bedre alternativer.

Mange av oss har trukket apatisk på skuldrene eller slått ut med armene når utenlandske tiggere ber oss om en tier eller to.

Det har lenge vært veldig bekvemmelig å sette likhetstegn mellom det å støtte en tigger, og det å støtte menneskehandel. Eller minne seg selv på historier om rike rom i Romania.

Det kan vi ikke gjøre lenger. Det var bekvemmelig, men det var ikke sant.

Verden vil bedras, og virkeligheten er jo ofte ikke så bekvemmelig som man skulle ønske. Alle disse mytene vi har hatt om rom, de stemmer ikke. Tiggende rumenere ønsker å jobbe, men mangler kompetansen, og de færreste er kriminelle, ifølge FAFO-rapporten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle vi som har mistenkeliggjort, ristet på hodet og nektet de fattigste blant oss en slant eller en sigarett, vi bør tenke nytt framover. Vi har, uvitende eller ei, holdt liv i ondsinnede myter for selv å slippe refleksjon rundt nøden mange romfolk lever under. I alle fall har jeg gjort det.

Mennesker rundt oss lever på knærne, og vi ville ikke engang akseptere nøden deres uten forbehold.

Vi kunne ikke unne dem dét, en gang.

Folk flest er jo heldigvis ikke kjipe mot andre med vilje, men det føles likevel som om vi burde beklage, og om så er, skal jeg gjerne stille meg først i køa.

Jeg håper jeg er ferdig med å trekke apatisk på skuldrene nå. Uansett hvor bekvemmelig det måtte være.

Virkeligheten skal jo ikke være bekvemmelig - den skal være, ja, nettopp, virkelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook