VOKSER SAKTE: Vi overvurderer alltid vår evne til å komme ut av økonomiske kriser. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
VOKSER SAKTE: Vi overvurderer alltid vår evne til å komme ut av økonomiske kriser. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Produktivitet:

Vi er moralsk forpliktet til å øke veksten

Norge sitter i produktivitetsklemma.

Kommentar

Den korte, men brå økonomiske nedgangen etter oljeprisfallet ble en åpenbaring av den ubehagelige sorten: Selv dem som ikke ble truffet direkte, kjente på kroppen hvordan norsk økonomi uløselig er knyttet sammen.

Advarslene om oljeavhengighet var der riktignok i mange år før prisen falt, men avmaktsfølelsen kom først da vi satt i det, hand i hand, i et tomt og umanøvrerbart oljefat, på ustø kurs framover.

Velgernes høye prioritering av arbeid og økonomi når de går til urnene i september er kanskje en konsekvens av en slik erkjennelse: Det går ikke bedre med meg, enn det gjør med resten her i landet.

Men det kan også være et resultat av uroen rundt oss. Vi har sett hva økonomiske nedgangstider gjør med folk. I alle fall hvem de stemmer på.

Oljeprisfallet ble en vekker fra det Spekter-sjef, Anne Kari Bratten, i årevis har kalt «den oljemarinerte hengekøya». Den økonomiske veksten vi har opplevd siden 1970-tallet (over 2 prosent årlig) har vært bedre enn hva sammenliknbare land har hatt. Men hva våkner vi til?

Dessverre for oss er det ikke kun et lavere bidrag fra oljesektoren. I likhet med alle andre moderne økonomier har vi et produktivitetsproblem: Vi sliter med å få økonomien til vokse. Den gjennomsnittlige veksten i norske arbeidstakeres produktivitet i perioden 2006–2016 var på rundt 0,77 prosent. I 2016 var den på 0,2. Til sammenlikning var den på 2,96 i 1996-2005.

Kort sagt handler produktivitet om en nasjons evne til å få mest mulig ut av ressursene de har. Resultatet kan måles i produktivitetsveksten. Hvert år bør vi får mer igjen for hver arbeidstime vi legger ned og hver krone vi investerer.

I Norge er det den høye produktivitetsveksten som har ført til gylne tider for også dem som ikke arbeider i de mest produktive sektorene. Når produktivitetsveksten stiger i privat sektor, øker også lønningene for resten av oss. Fordi vi har en sammenpresset lønnsstruktur og kollektive lønnsforhandlinger tar alle del i gevinsten når den totale produktiviteten øker. De seinere årene har imidlertid de kapitalsterke stukket av med en stadig større andel.

I en artikkel fra Bloomberg gir journalist Clive Crook et godt eksempel på hvor viktig produktivitetsveksten er for velstandsutviklingen i et land: Med produktivitetsvekst på én prosent per hode vil gjennomsnittsinntekten doble seg hvert syttiende år. Øker veksten til 2,4 prosent, dobles inntektene hver generasjon. Små endringer gir enorme utslag.

Fordi produktivitetsvekst er så viktig for velstandsøkning mener Crook vi er moralsk forpliktet til å gjenopplive den: Uten vekst får vi høyere arbeidsledighet og stagnerende lønninger, lavere tillit til hverandre og en svakere vilje til å støtte opp om fellesskapet.

Støtte får han fra økonomen Noah Smith, som mener vekst er «essensielt for livsstilen vi fører». Dersom vi opplever at vi får det dårligere enn foreldregenerasjonen vår, oppleves politikk som et nullsumspill. Resultatet blir oss mot dem, ikke alle for hverandre, mener han.

Det betyr imidlertid ikke at alle valg som fører til økt produktivitet i dag er bra. Det moralske ansvaret for vekst og velstand har vi også for framtidige generasjoner. Vi kan for eksempel produsere mer og billigere hvis vi tyr til lett tilgjengelig, men forurensende energikilder i dag. Men fordi gevinsten er kortsiktig, og den langsiktige konsekvensen er et ødelagt klima, vil kostnaden for både miljø og produktivitet være større på sikt.

Hvis vi bare skal være opptatt av arbeidsproduktiviteten, er det heller ikke ønskelig å ha uproduktive folk i arbeid. Men det er likevel stor enighet om at økt sysselsetting er ønskelig, selv om det kan føre til en lavere produktivitetsvekst. Det er mer lønnsomt for både enkeltmennesket og for samfunnet at arbeidsføre folk jobber.

Det kan likevel hende vi bør bli mer effektive på jobb. En amerikansk undersøkelse viste at kontorarbeidere bruker opptil 50 minutter per arbeidsdag på sosiale medier, blogger eller YouTube. Hadde de jobbet istedenfor ville arbeidsproduktiviteten i USA ifølge Noah Smith vært åtte ganger høyere i 2016 – på 2,3 prosent.

Men for verken velgeren eller økonomer er det lett å se hvordan vi skal komme oss ut av stagnasjonen. Noen fester sin lit til at teknologiutviklingen skal komme oss til unnsetning, slik den har gjort tidligere. Andre til økt andel høykompetente innvandrere, lavere økonomisk ulikhet, bedre ledelse i bedrifter og det offentlige, mer effektive energikilder, deregulering, skattelettelser eller fortetting i byer.

Fordi vi konsekvent har overvurdert økonomiens evne til å komme seg etter kriser, er det ingen grunn til å tro at det er annerledes nå. Produktivitetsproblemet kan ha kommet for å bli.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.