TJEN PENGER PÅ FACEBOOK: Den fjerde ideen fra boka «Radical Markets» er at alle skal kunne tjene penger på å lage innhold til selskaper som Facebook og Youtube. Aksel Braanen Sterri forklarer hvordan alle kan tjene på dette. Video: Marie Røssland Les mer her: Vis mer

Radikale ideer:

Vi er slaver for Google og Facebook

På Internett er vi arbeidere, ikke bare forbrukere. Vi må organisere oss deretter.

Meninger

I dag jobber mange av oss gratis for Facebook, YouTube og Google. Arbeidet vi legger ned med å legge ut bilder, video, statuser, tagge våre venner, dokumentere våre bevegelser rundt om i verden, like, dele og hva mer, gir disse bedriftene tilgang på en enorm mengde informasjon (data), som de kan bruke til å tilby oss skreddersydde løsninger, og som grunnet verdien av disse tjenestene, vil gi disse selskapene en betydelig markedsmakt.

I boka Radical Markets kaller Richard Posner og Glen Weyl denne ordningen for teknoføydalisme. I likhet med den før-kapitalistiske perioden hvor husmenn måtte produsere for storbonden, og bare fikk beholde en liten andel av egen produksjon, stikker disse selskapene av med all den økonomiske verdien av dataene vi produserer; i bytte får vi underholdning.

Vi må lære av tidligere tider, mener Posner og Weyl. Vi må anerkjenne at vi ikke bare er forbrukere av Facebook og Google. Vi jobber der. Og det er på tide at vi dataarbeidere kaster våre lenker og blir med i en dataarbeiderbevegelse.

Disse selskapene later ofte som om det er de smarte datasystemene, eller algoritmene, som skaper all verdien, og at dataene de bruker for å gjøre disse automatiserte systemene bedre, bare ligger der, klar til bruk. Derfor har de rettmessig krav på verdiene som skapes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sannheten er at den digitale økonomien er svært arbeidsintensiv. Likevel snakkes det sjelden om eller anerkjennes. Når vi legger ut bilder på Facebook er det nyttig informasjon når de utvikler mer presise algoritmer.

Et eksempel på viktigheten av menneskers arbeid er da Google måtte hyre inn 10 000 mennesker til å gi dem tilbakemeldingen på kvaliteten til søkesystemet deres, etter at det ble kjent at reklame fra britiske myndigheter ble knyttet til YouTube-filmer med rasistisk, sexistisk og homofobisk innhold.

Det disse selskapene tjener penger på er i stor grad persontilpasset reklame. Det er dette vi ser resultatet av når du søker etter en gressklipper og deretter blir bombardert med reklamer fra ulike selskaper som vil tilby deg ulike gressklippere. Du er i slike tilfeller en svært attraktiv kunde, siden du allerede har flagget din interesse for produktet.

Ingen av oss har i dag muligheten til å kreve betalt fra Google eller Facebook for arbeidet vi gjør. Alene er hver og en av oss uten betydning. Sammen betyr vi imidlertid alt. Kan vi samle oss om kravene er selskapene nødt til å levere.

Dette lyder selvfølgelig kjent for de fleste. Først når arbeidere står sammen kan de utligne det skjeve maktforholdet til deres arbeidsgiver. Dette er fagbevegelsens raison d'être.

Behovet for å samle seg blir bare viktigere siden Facebook og Google har så stor markedsmakt. Det er ingen andre selskaper som sitter på i nærheten av den samme informasjonsmengden de sitter på. Disse selskapene kan dermed bruke kunnskapen de har om oss til å tilby oss stadig mer skreddersydde tjenester, som igjen kan gi dem mer nyttig informasjon, noe som gjør det vanskelig for andre selskaper å konkurrere med dem. Den som har mye vil få mer.

Selskapene nyter også godt av såkalte nettverkseffekter; vi har lyst til å bruke de plattformene hvor alle de andre vi kjenner er. For det tredje bruker selskapene triks fra spill- og gamblingindustrien for å få oss hekta på tjenestene deres.

Fagbevegelsen trenger imidlertid ikke være en klamp om foten for disse selskapene. I Norge har fagbevegelsens rolle i å øke produktiviteten i økonomien vært anerkjent lenge. Dette finner også støtte blant anerkjente økonomer som David Autor, Daron Acemoglu og Suresh Naidu, som mener fagbevegelsen og rettigheter ment å styrke arbeidernes situasjon historisk var nødvendig for å fremme økonomisk vekst. Det er ikke merkelig.

Problemet med føydalisme er selvfølgelig at arbeiderne blir fratatt merverdien av sitt arbeid, men også at arbeidet som produseres blir av dårligere kvalitet. Problemet for selskapene er at når de ikke betaler oss for arbeidet vi gjør, så får de ikke nødvendigvis informasjonen de trenger. Dette skjer når du allerede har kjøpt gressklipper, men fortsetter å få reklame for ulike gressklippere i månedsvis etterpå.

I dette tilfellet vil både Facebook og deres annonsører gjerne vite om du allerede har kjøpt gressklipperen. Men siden de ikke betaler deg for denne informasjonen, er de varsomme med å be om den.

Den manglende kvaliteten på informasjonen selskapene får fra oss er et mer generelt problem. Facebook ønsker informasjon om hvor vi er, hvem som er på bildene, hva vårt humør er, og mye annet. Men siden vi gjerne kommuniserer med dem som allerede kjenner oss godt, gidder ikke vi gi fra oss all denne informasjonen.

Vi antar at bildene snakker for seg. Men da blir heller ikke maskinene spesielt kloke. Det kastes dermed bort ressurser, i form av vår tid og innsats, siden selskapene ikke vil anerkjenne at de trenger mennesker for å gjøre sine tjenester bedre.

Så hva skal vi kreve? Vi bør kreve lønn for arbeidet vi gjør, og en forutsigbar og direkte tilknytning til selskapene. Men det er ikke alt. Vi bør ha eiendomsrett over dataene vi skaper og belønnes ordentlig av selskapene som vil ta dem i bruk. Det vil også gjøre det lettere for nye tilbydere å kunne tilby tjenester om de betaler for disse dataene, noe som både vil svekke Facebook og Googles markedsmakt og skape mye større verdier enn vi får til i dag.

Data er som en god idé, det blir ikke mindre av den jo flere som bruker den. Det er derfor et stort tap når noen selskaper får monopol på store datamengder.

På kort sikt vil nok ikke dataproduksjon være en solid inntektskilde for folk, men kanskje kan mennesker som allerede bruker mye tid foran skjermen med dataspill og ulønnet arbeid, få noen tusenlapper for innsatsen, og derigjennom anerkjennes som bidragsytere til samfunnet.

I beste fall kan dette gi dem en følelse av selvverd, som de kanskje mangler i dag. Og hvis kunstig intelligens leverer som mange forventer, vil inntektsmulighetene i denne økonomien kunne bli betydningsfulle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook