ARGUMENTERTE MOT FORBUD: Unge Høyres leder, Sandra Bruflot, var en av de som argumenterte mot forslaget om å forby fosterreduksjon på deres landsmøte for noen uker siden. At den mer verdiliberale fløyen i Unge Høyre vinner fram i bioetiske diskusjoner er et mulig frampek om et mindre konservativt Norge, skriver Amanda Schei. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
ARGUMENTERTE MOT FORBUD: Unge Høyres leder, Sandra Bruflot, var en av de som argumenterte mot forslaget om å forby fosterreduksjon på deres landsmøte for noen uker siden. At den mer verdiliberale fløyen i Unge Høyre vinner fram i bioetiske diskusjoner er et mulig frampek om et mindre konservativt Norge, skriver Amanda Schei. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Fosterreduksjon:

Vi er tjent med at abortvurderingen fortsatt tas av den enkelte kvinne og ikke av staten

Fosterreduksjon ble lovlig etter en rask prosess. Vi burde gitt den mer tid, skriver Amanda Schei.

Kommentar

Siden loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978 har det skjedd store endringer i hva som er bioteknologisk mulig. I 2016 befant vi oss plutselig i nytt etisk farvann – skal det være lovlig å abortere det ene fosteret i et tvillingsvangerskap?

Forsterreduksjon, eller tvillingabort som det også kalles, ble det neste etiske slagfeltet, etter at reservasjonsrett-saken fikk mye oppmerksomhet i 2014.

I sommer har spørsmålet blusset opp igjen. Et forslag om å forby fosterreduksjon ble nedstemt på Unge Høyres landsmøte. Unge Høyre-leder Sandra Bruflot var av de som argumenterte mot forslaget. Diskusjonen har gitt oss forutsigbare reaksjoner både fra Menneskeverd og Kvinnefronten – yttermiljøene er som vanlig skråsikre og indignerte.

Temaet er verdt en grundigere samtale enn det fikk i 2016, da Justisdepartementet konkluderte med at fosterreduksjon var dekka av dagens lovverk – det er en kvinnes rett å abortere et friskt foster fram til uke 12, også om det har en tvilling som lever videre.

Men kanskje skjedde vurderingen for kjapt? Vi bør ønske oss en aktiv og løpende samfunnsdebatt om hva som skal være rett og galt i samfunnet og i medisinen. Ingen debatter bør tabuiseres – heller ikke abortsaken.

Mange av oss hadde aldri hørt om, enn si tatt stilling til, fosterreduksjon før i 2016. Abort ble plutselig noe veldig konkret: to fostre i magen blir til ett. For mange var det underlig at en kvinne som ønsker å bære fram ett barn, ikke også kan få to. Hun har jo allerede valgt å bli forelder.

Regjeringsapparatet ble pressa til å komme med en rask avklaring. Men antakelig hadde vi vært tjent med en bredere samtale om tvillingabort. Konklusjonen ville neppe blitt annerledes, men kunne hatt større legitimitet. Noe av grunnen til at abortloven står såpass sterkt som den gjør i dag er at den har blitt så gjennomdiskutert – folk har lyttet og tenkt.

Hva er den faktiske forskjellen mellom «vanlig» abort og tvillingabort? Den er minimal. Det har vært konsensus i Norge om at grunnen til at kvinner tar abort før uke 12 er irrelevant – det er kvinnens sak. Mange aborter skjer av den enkle grunn at kvinner ikke ønsker flere barn.

Abort er et av de største etiske dilemmaene, men vi avkrever ikke en begrunnelse i den enkelte sak. Da bør vi heller ikke gjøre det for fosterreduksjon. Vi er blitt enige om at den vurderingen kan tas av den enkelte kvinne og ikke av staten. Vi er tjent med at det forblir slik.

I politiske diskusjoner om abort er det den pragmatiske og praktiske siden av spørsmålet det gir mest mening å legge vekt på. Det er bedre at de som ønsker det får en trygg og lovlig abort, enn at de setter sitt eget liv i fare.

Hvis vi forbyr fosterreduksjon vil vi samtidig pirke borti prinsippet om at kvinner skal få bestemme over egen kropp og kunne planlegge hvor mange barn de vil ha. Det er det ikke verdt, og derfor er det bra at Unge Høyre endte på et liberalt standpunkt denne gangen.

De som ser på fosterreduksjon som et problem kan trøste seg med at det er svært lite utbredt, oftest i sammenheng med kunstig befruktning – en metode for å lage barn som ofte fører til flere levedyktige fostre enn det som i utgangspunktet var planlagt. I nesten alle tilfellene av fosterreduksjon i Norge har det også vært snakk om syke foster.

Mange konservative frykter at fosterreduksjon vil bane vei for et sorteringssamfunn hvor menneskeverd avgjøres ved kjølige kalkyler, og den sterkestes rett blir etisk norm. De advarslene trenger vi ikke i denne sammenhengen.

Ved en fosterreduksjon fjernes et livspotensial som, hvis unnfangelsen hadde skjedd et sekund før eller seinere, ville vært «en helt annen». Det er umulig å vite hvem dette fosteret kunne blitt og det kan derfor ikke skje noen aktiv sortering.

Argumentet om sorteringssamfunnet vil vi trolig se mye mer av fra den verdikonservative leiren framover. De konservative, med KrF i spissen, har gått på nederlag etter nederlag i bioetiske spørsmål: om abort, om reservasjonsretten, om fosterreduksjon – kanskje blir eggdonasjon det neste.

Vi skal være glade for at de tvinger fram stadig nye moraldebatter, og på noen områder kan de ha rett. Men i saken om tvillingabort argumenterer de dårlig for sitt syn.

Norge har lenge vært et bioetisk konservativt land – men det er tegn til at dette kan endre seg. At den mer verdiliberale fløyen i Unge Høyre vinner fram er i hvert fall et frampek om det.