INTEGRERING: Assad Siddique oppfordrer til sterkere egeninnsats for å bli integrert. foto: Privat
INTEGRERING: Assad Siddique oppfordrer til sterkere egeninnsats for å bli integrert. foto: PrivatVis mer

Vi ere en nasjon vi med!

Alt for lenge har jeg, som mange andre sittet stille.

Meninger

Helt siden jeg var liten gutt har jeg ansett meg selv som nordmann. Nordmann først, og så pakistaner. På samme måte som noen andre kan være nordmann først, og så sørlending eller nordlending. Damen som lærte meg å gå på ski var nordmann. Det var også mannen som hjalp moren min til sin første jobb eller alle de menneskene som har gitt meg mulighetene gjennom et halvt liv til å realisere alle mine drømmer. Jeg er ikke bare nordmann, jeg er en stolt nordmann.

Jeg er stolt fordi jeg har sett alt det gode som bor i oss nordmenn, som folkeslag. Jeg har sett at vi har verdighet, medmenneskelighet og hjertevarme. Vi har empati og evnen til å føle med andre selv om de ikke står oss nær. Vi har respekt - ikke bare for mennesket, men alt som er levende. Jeg hører ofte at nordmenn er så kalde, men jeg vil si at vi er et godt folk med varme og toleranse - selv om det kan være litt vanskelig å komme innpå oss på vinterstid.

I lang tid har jeg observert tendenser som viser en mislykket integrering. At vi 40 år etter at de første innvandrerne kom til Norge fortsatt diskuterer ukultur som tvangsekteskap og omskjæring synes for meg å være et godt eksempel på dette. Det føles som at vi tar et skritt frem og to tilbake. Avstanden og kanskje skepsisen mellom ulike grupperinger i samfunnet vokser og det skal stadig mindre til før noen føler seg krenket, såret eller tråkket på. Vi ser en økning av radikale miljøer, og flere skrekkhistorier i media fra både nær og fjern om hvor ille det er - senest historier om bydeler ute av kontroll hos søta bror. Jeg tror ikke vi i Norge trenger å frykte tilsvarende tilstander, men - jeg tror heller ikke disse problemene vil løse seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Altfor lenge har jeg selv, som mange andre, sittet passivt og ventet på at stormen skal gi seg. At den økte polariseringen, hatpraten, radikaliseringen bare er midlertidig, et forbigående fenomen, som vil løse seg med tiden. Jeg har lenge satt min lit til at den nye generasjonen mangfoldige mennesker som vokser opp vil være annerledes, bedre integrert og mer opptatt av å stå side om side i de store verdidebattene. Sannheten er imidlertid at uten gode rollemodeller, oss voksne, vil de kanskje ikke klare å ta de rette valgene, eller stå opp for de idealene som fører til et velfungerende samfunn hvor vi drar i samme retning. Jeg har selv barn som skal vokse opp her og jeg ønsker for dem at de skal slippe å velge side, eller lure på hvor de hører hjemme. Jeg vil at mine barn også skal være stolte nordmenn, fordi de vokser opp på et sted som gir alle like muligheter og hvor alle har en plass; et samfunn hvor vi ikke mistenkeliggjør hverandre.

Hvorfor er integreringen så vanskelig? Jeg mener det er to hovedgrunner til det : den første, en feilslått integreringspolitikk som ikke tok høyde for kulturforskjellene som ville gjøre seg gjeldende dersom man ikke lærte opp sine nye landsmenn i både språk og kulturforståelse. Det andre, oss «utlendingene». Hvor feil det enn er å generalisere, og mange vil kanskje være uenig med meg, har vi ikke, som en gruppe, vært proaktive nok til å finne løsninger som er i tråd med normene i vårt nye hjemland.

Uansett om man er muslim, jøde, hindu eller tilhører en helt annen trosretning er det ikke for mye å forvente at man gjør en innsats for å tilpasse seg sine nye omgivelser. Det norske samfunnet, som også er et av verdens beste land å bo i, har gitt oss masse muligheter, stor frihet og grunnleggende rettigheter; nettopp det mange forlater idet de kommer hit.

Det man kanskje har glemt er at rettigheter er tett knyttet opp til plikter. Plikten til å lære seg språket. Plikten til å delta på foreldremøter, dugnader, og til å være en aktiv bidragsyter i samfunnet. Integreringen er et samfunnsansvar, men ansvaret hviler først og fremst på de som skal integreres. Det er veldig mange som meg, som er nordmenn og vil ha de samme mulighetene som resten, men ikke like mange som er villig til å yte det som er nødvendig for å fortjene det.

Vi trenger et kollektivt løft, og vi trenger å spille på ett lag, det laget er Norge. For å bli en samlet nasjon må vi starte med en åpen og ærlig dialog uten å være bekymret for å krenke noen eller bli stemplet som rasist. Dialogen er et kollektivt ansvar, den krever noe fra alle involverte parter.

Vi må bli tydeligere og stille høyere krav til nye landsmenn, samtidig som vi «innvandrere» må bli flinkere til å stå opp mot ukultur knyttet til vårt opphavsland eller religion. Vi må sammen kjempe for å bevare den dyrt ervervede friheten, velferden og likestillingen. Alle er like mye verdt, og alle har et ansvar for å bidra.

«Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange» skrev Wergeland. Wergeland siktet til barna. Vi er kanskje også et barn i den store verdenssammenhengen. Men vi er foreløpig et sunt barn. Et barn med en lys og åpen fremtid. La oss vise de andre at store og krevende endringer også starter med små steg.

Snart vil gatene fylles med masse små steg idet vi skal feire den viktigste dagen i året. Den dagen vi nordmenn markerer vår frihet og feirer oss som nasjon. Dette skal være en dag som er like viktig for oss alle. En dag vi feirer sammen, setter pris på hverandre og viser oss som stolte nordmenn.

For vi er alle nordmenn, vi er alle røde, hvite og blåe!