Alle skal hjem

Vi får håpe at vi har pårørende som er der for å tørke oss bak

Alderdom har ikke noe med verdighet og respekt å gjøre.

SPIS OG DRIKK: Eldre- og folkeminister Sylvi Listhaug treffer beboere, pårørende og ansatte på Hobøl Bo- og behandlingssenter.
F.h.: Solveig Nilsen, Sylvi Listhaug, Britt Alsos, Marta Belck Olsen, Borghild Nilsen, Aase Solli og Annie Nålsund. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
SPIS OG DRIKK: Eldre- og folkeminister Sylvi Listhaug treffer beboere, pårørende og ansatte på Hobøl Bo- og behandlingssenter. F.h.: Solveig Nilsen, Sylvi Listhaug, Britt Alsos, Marta Belck Olsen, Borghild Nilsen, Aase Solli og Annie Nålsund. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Alle som har hatt gamle og syke foreldre vet at eldreomsorgen er et system som ikke fungerer. Politikere erkjenner det som regel først når de selv blir pårørende og oppdager at situasjonen er akkurat så opprørende, frustrerende og tidkrevende som pårørende før dem har fortalt om. Da blir festtalene straks mer insisterende og personlige: Slik kan vi ikke ha det!

Eldreminister Sylvi Listhaug kommer til å si at eldre fortjener å bli behandlet med respekt og verdighet. Det er ingen som mener det motsatte, men det vil høres slik ut. Honnørordene sitter løst i alle partier. De er gratis.

Når Dagbladet i dag starter en ny serie om problemene i eldreomsorgen, er det i håp om å ta debatten et skritt forbi disse uforpliktende sjablongene. For mange vil historiene i serien være gjenkjennelige. Jeg har mine egne fra da foreldrene mine døde for noen år sida på henholdsvis sykehjem og helsehus; det siste en relativt ny konstruksjon som var ment å være en mellomstasjon mellom sykehus og hjem, men som for altfor mange for tidlig utskrevne pasienter betyr slutten på livet.

VILLE PÅ SYKEHJEM: Da Reidun (81) amputerte beinet, kunne hun ikke lenger bo hjemme. Kommunen ville det annerledes. Reporter: Ane Muladal. Video Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Løsningen er ikke bare mer ressurser og flere hender, selv om vi vet det trengs i flere ledd, og som gjerne er det politikerne lover i valgkamper. Det må tenkes nytt, ikke lappes på det gamle. Ikke minst må vi bli flinkere til å sortere.

For hva snakker vi om når vi snakker om eldre og eldreomsorg? Det er høyst uklart, både i mediene og den politiske debatten. Jeg husker Jens Stoltenberg mente 68-er generasjonen trengte mer rock´n´roll på gamlehjemmet, som om gamle rockere og raddiser ikke blir like senile og pleietrengende som alle andre. Keith Richard er unntaket, ikke regelen. Når du først havner på sykehjem, er det en helt annen medisinering som gjelder.

Den andre måten å snakke om eldre som gruppe på er optimistisk. I den nye eldrebølgen kommer velstående og spreke pensjonister til å dra på safari, gå Birkebeineren og spille golf i Syden. Sikkert, så lenge de ikke følger folkehelseministerens kostholdsråd. Det er mulig de etterhvert trenger litt assistanse hjemme, men det kan fikses med moderne teknologi. Har du glemt hvor du la veska di? Spør hjemmeroboten, heter det i reklamen. Som om demens bare er et snev av dårlig korttidshukommelse som en app kan hjelpe med.

Moderne teknologi kan hjelpe inntil et visst punkt. Men politikere som selv sliter med å bruke snap, burde vite at teknologi fortsatt har sine begrensninger. Den politiske linjen de siste åra har vært at flest mulig skal bo hjemme så lenge som mulig. Det høres kanskje fint ut, som om myndighetene skal slutte å tvangsplassere folk på sykehjem. Endelig fri fra fellesskapets tyranni, liksom. Men det er jo ikke tilfellet. Myndighetene vil tvert imot at du bor hjemme til du dør.

Det er en idé som først og fremst er økonomisk begrunnet. En lavlønnet hjemmehjelp som stikker innom noen minutter en gang eller to om dagen er mye billigere enn en sykehjemsplass. Dessuten betyr det mer innsats fra pårørende, hvis de bor i nærheten.

Hvis politikerne virkelig hadde ment noe med ambisjonen, hadde det skint av hjemmehjelpstjenesten. Det gjør det virkelig ikke. Forbrukertilsynet burde være mer opptatt av den tjenesten enn å sjekke om sjaman Durek holder hva han lover.

Økonomien er fremtredende i eldreomsorgen. Helsehus synes å være et resultat av at sykehus ikke vet hva de skal gjøre med pasienter som vil dø om de utskrives og settes i en drosje. De er for syke til å dra hjem, men for friske til å oppta en seng. En slik mellomstasjon hadde vært en god idé hvis helsehusene virkelig hadde fått ressurser til å være et kompetent rehabiliteringshjem. I stedet er de blitt et sted eldre pasienter dør. Spørsmålet er om eldre er pasienter eller bare mennesker som dør fordi de ikke klarer å bo hjemme og rehabilitere seg selv.

Sannheten er at stadig flere av oss kommer til å rekke å få dårlig helse, bli alvorlig syke, demente og pleietrengende før vi dør. Vi lever lengre som gamle. Og vi får alle bare håpe på at vi har pårørende som er der for å tørke oss bak, stryke oss over kinnet og ikke minst slåss for å skaffe oss en sykehjemsplass og forsvarlig omsorg når mørket senker seg. Konkurransen kommer til å bli tøff om de plassene.

Hvis de finnes i offentlig regi. Utviklingen går i retning korte oppbevaringsplasser for de aller sykeste som dør etter noen måneder.

Respekt og verdighet er vel og bra, men det er et banalt svar på et økende omsorgsbehov som har betydelige politiske utfordringer når det gjelder fordeling og prioritering. Helsesektoren har et umettelig behov for flere hender på alle nivåer. Hvem trenger dem mest? Løsningen så langt har vært en kombinasjon av å importere arbeidskraft og senke den faglige standarden i eldreomsorgen til et minimum.

Etter å ha skrevet denne kommentaren, angrer jeg nesten på at jeg har sluttet å røyke. Jeg får lære meg å spille golf i stedet. Eller bassgitar.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.