FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Vi får være med og bestemme om barna skal forholde seg til Gud, men ikke om de skal hylle monarkiet

Som om det ikke er ille nok å være republikaner fra før, så blir det i hvert fall ikke bedre av at Jan Thomas begynner å blande seg inn i samtalen.

Meninger

Mai er en dårlig måned for oss republikanere. Særlig hvis vi bor i Oslo og har barn som skal gå i barnetog. Når ungene, med forbløffende stor entusiasme, forteller om hvordan de øver på å hilse riktig når de passerer slottet, gjelder det å tenke på samme måte som med julegudstjenesten: «Pust med magen. Smil vennlig. Håper det går over av seg selv.

Og, skulle det mot formodning vedvare, så blir de sikkert ålreite folk likevel». Når det er sagt, så ble jeg i sin tid overrasket over at ungene måtte ha tillatelse hjemmefra for å dra på gudstjeneste, men ikke for å juble for kongeparet og bli servert boller og brus av en eller annen «Fabian», som de snakket entusiastisk om i flere dager etterpå.

Vi får altså være med og bestemme om barna skal forholde seg til Gud, men ikke om de skal hylle monarkiet. Av alle holdninger barna mine tilegnet seg i det jeg vil tro er en alminnelig norsk barnehage, er det i grunnen bare to som har vært gjenstand for diskusjon – på grensen til krangel – hjemme. Det ene er at man skal være snill med dyrene, også beveren. Selv om det er altfor mange av dem. Det andre er om hvorvidt prinsesser er pene og kongelige og noe vi trenger for å få et meningsfullt liv. I det første spørsmålet er de urokkelige. I det andre var de på glid, i så måte gjorde et kjapt googlesøk på diverse prinsesser fra virkeligheten susen. Den gode utviklingen varte helt til barnehagen begynte å forberede dem til neste 17. mai.

Mens høyresiden sutrer, hvert eneste år, over at venstresiden har «kuppet» 8. mars – en dag som vitterlig ble innstiftet av sosialister – er vi republikanere stort sett høflige nok til å la 17. mai få være dagen hvor kongefamilie, nasjon og iskrem smelter sammen til en høyere enhet. De mest trassige av oss kan muligens ha oppsøkt steder uten flagg og iskrem på dager som dette - helt fram til vi fikk barn.

Men, som med så mye annet – trampoline og stasjonsvogn for eksempel – demonstrerer familielivet nok en gang at opprør bare er en midlertidig utsettelse av å bli akkurat som alle andre. «Dette», tenker jeg der jeg står og baker laktosefri Kvæfjordkake, «er de streite jentenes hevn over oss som hadde det gøy da vi var unge». Når 17. mai kommer, og kaka skal fraktes til skolen, innser jeg dessuten at de pene jentene – som nå har blitt voksne damer med bunad – selvsagt har skjønt at Kvæfjordkaker må ha firkanta, ikke runde, kaketiner.

Etter å ha tilbrakt opptil flere år med barn som gleder seg til 17. mai innser jeg også at så lenge denne dagen feires i Norge, kommer vi republikanere til å slite i evig motvind. Vi som i utgangspunktet er tilhengere av meritokrati framfor arvede posisjoner, og generelt har liten tålmodighet med fjollete ritualer, er ikke dummere enn at vi skjønner hvor landet ligger. Det skjønte vi allerede da kronprinsen giftet seg med ei alenemor: De av oss som anser kongehuset som en anakronisme er ikke naturlig allierte med dem som måtte mene den kommende dronningens navn, slektstavle og livsstil «ikke sømmer seg». Det mener monarkister. Helt til det blir født en kongelig baby.

Og, da kan ikke vi, som egentlig var mot kongehuset, men for prinsessen, plutselig bli negative. På samme måte sitter vi i skvisen når Jan Thomas roser kroppen til dronningen. Ifølge stylisten som «elsker kvinnelig skjønnhet» har hun visstnok «en kropp 40-åringer kan misunne». Det er sikkert godt ment, på samme måte som når en mann på en bar klyper servitrisen i rumpa og mener hun skal være glad for at han syns hun er fin. Men, han framstår like fullt som en gammel gris.

Samme dag sukker dronningen selv høflig over fokuset på kjoler, hår og utseende en kongelig kvinne må forholde seg til. I det samme intervjuet omtaler hun seg selv som feminist. Det er nesten like overraskende som da Beyonce erklærte det samme for noen år siden.

Og, skulle hun, mot formodning, bli inspirert av onsdagens tog til å prøve seg som fotgjenger, så er det garantert plass til henne i toget som går 8. mars neste år. I en alder av 80 år bør hun definitivt gjøre opprør mot å få kroppen sin vurdert og kommentert av vilt fremmede menn. Det må vi være enige om. Også vi som er monarkister ut fra psykisk tvang, uten fri vilje, hver eneste mai måned.