VÅKENATT: Etter massakren i Orlando natt til søndag samlet hundrevis av mennesker seg dagen etter til våkenatt foran Admiral Duncan Pub, et samlingssted for homofile som ble utsatt for et bombeangrep som drepte tre og skadet 70 i London i 1999. Foto: Abaca / NTB Scanpix
<div><br><div>
</div><div><br></div></div>
VÅKENATT: Etter massakren i Orlando natt til søndag samlet hundrevis av mennesker seg dagen etter til våkenatt foran Admiral Duncan Pub, et samlingssted for homofile som ble utsatt for et bombeangrep som drepte tre og skadet 70 i London i 1999. Foto: Abaca / NTB Scanpix


Vis mer

Vi festet videre etter bomben

Nå må vi snakke mer om hatkriminalitet og homofobi og mindre om islam.

Meninger

Det var en uvanlig varm kveld i sentrum av London, i en sidegate til Soho, fredag 30. april 1999. Jeg hadde bodd i byen i flere år, og burde kanskje ikke røpe ovenfor Lånekassa at jeg kjente utestedene i Soho like godt som gangene på universitet der jeg studerte. Så smalt det, bokstavelig talt. Masse mennesker løp, rykter ble ropt mellom folk, vi begynte frenetisk å tekste venner vi visste var i gatene rundt omkring før vi visste hva som faktisk hadde skjedd. Alle var like hele, men også like sjokkerte.

En bombe hadde blitt utløst i hjertet av Soho, i Old Compton Street, inne i Admiral Duncan Pub, en kjent bar for homofile. Bomben hadde med et smell avbrutt latter, kjærlighet, sommervær og høy glassføring. Tre døde, 70 skadet, noen av dem svært alvorlig. Målet for bombeangrepet var homofile og motivasjonen var hat. Gaten utenfor var som en krigssone, full av glass, blod, mennesker og restene av en pub.

Morderen var 23 år gamle David Copeman, en selverklært nynazist med sterk tro på den hvite rases overlegenhet, breddfull av hat mot de fleste andre. I ukene før Soho-bomben hadde han også plantet en bombe utenfor et supermarked i Brixton, for å ramme den svarte befolkningen, senere i Brick Lane, for å skade folk med asiatisk bakgrunn. Ingen ble drept, men mange ble skadd. Copeman, som også ble diagnostisert med en psykisk lidelse, ble for akkurat 16 år siden nå i juni dømt til seks livstidsdommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det tok noen korte uker før politiet fant Copeman, og i de ukene var London i sjokk. Men mange av oss som bodde der da husker også det uvanlige samholdet som uventet oppsto mellom folk denne tiden. For hvis den ene gruppen etter den andre ble angrepet så målbevisst, hvem ville bli den neste? Alle kjente svarte, alle kjente asiater, alle kjente homofile. London var, kanskje særlig for mange unge, på mange måter nettopp et større «vi», og det var våre egne og fellesskapet som plutselig var under angrep. Nå gjaldt det å stå sammen og beskytte hverandre. Ingen skulle få ta fra oss moroa, samholdet og byen vår. Vi var selvsagt på fest helga etter, i Soho.

Hvordan har det seg at kampen mot homofobi i dag, og fellesskapet som bør omslutte denne, plutselig ble kampen mot islam noen timer etter det grusomme angrepet i Orlando? I stedet for å appellere til intens støtte for homofil kamp og frigjøring her, der og overalt i verden, ble dette snudd til harde ord og krav om at nettopp muslimer skulle ta avstand. I stedet for å tenke fellesskap, er altså den moderne ryggmargsrefleksen å utdefinere en gruppe blant oss som mer ansvarlige, eller skyldige, enn andre. Vi svarer på hat mot grupper med å peke ut andre grupper. Det er ikke bare skummelt, men også altfor enkelt.

Forakt for og hat mot homofile kommer i alle innpakninger. Har du barn på en norsk barneskole uten å ha hørt noen rope hånende «homo!» etter en medelev, har du ikke hørt godt nok etter. Det er vanlig. Sjansen er også relativt stor for at treneren på laget til en unge du kjenner roper «er dere homo, eller?» om guttene hvisker tett i rekkene, og sjansen er like stor for at du som voksen tilhører krympet deg, men ikke sa ifra.

Det er klart islam kan ha noe med homofobi å gjøre, der det prekes negativt om homofile i konservative kretser. Akkurat som den norske statskirken har noe med homofobi å gjøre, der de år etter år lager svær debatt ut av kirkelig inngåelse av ekteskap mellom likekjønn. Alle disse autoritetene legitimerer guttungene som bruker dette som skjellsord på fotballbanen en tirsdag formiddag. Hvis vi tenker etter, hver og en av oss, så vet vi om en slektning, eller en gammel venn, eller en bekjent fra hjembygda, som stadig vekk slenger ut av seg «morsomme» vitser om homofilt samliv.

Men det er ikke morsomt i det hele tatt, og Orlando bør vekke oss såpass opp at vi skjønner at retten til å leve homofilt fremdeles er en kamp som pågår med livet som innsats. Ansvaret for å støtte homofile i sin frigjøringskamp ligger hos oss alle sammen, og ikke slik:

«No må muslimar i Norden vise kva samfunn dei er gjort av», skrev Hilde Sandvik på Facebook ikke lenge etter at vi hadde fått vite om drapene i Orlando. Men det er akkurat det muslimer ikke skal. De skal ikke ta avstand fra noen ting som helst. For akkurat som om de fleste av oss kjenner homofile, kjenner vi også mange muslimer, og mange av dem kjenner hverandre, og følelsen av ubehag over Sandviks kommando er vanskelig å sette ord på.

Akkurat når man begynner å kjenne på et større «vi», er det noen som skal begynne snakke om et «de», og det oppleves både flaut og vondt.

I de 17 årene som har gått siden bomben i Soho, har titusenvis av homofile gått leende og glade gjennom Old Compton Street i London. Kjærligheten mellom folk lar seg ikke knekke så lett. Rettighetene til homofile har heldigvis blitt flere i løpet av de årene, i mange land.

Men fremdeles er det slik at selv i London er noen homofile redde for å holde hender, eller å kysse, på gaten. Anmeldte hatangrep på homofile i Storbritannia øker. Mandag kveld var det igjen stappfullt av folk utenfor Admiral Duncan, der det var en markering etter massemordene i Orlando.

Pride har tradisjonelt vært en kampdag. Det må den bli igjen. Både ramadan og Oslo Pride sammenfaller i år, og det kunne inspirere til nytt fellesskap og samhold. Pride har solidaritet som tema. Ingenting kunne være mer passende i år.

Vi må slutte å snakke så mye om muslimer hver gang en frihet settes på prøve. Alle i et samfunn er utsatte når vi tillater at en gruppe plukkes ut og pålegges ekstra skam når grusomme ting skjer. Muslimer en dag, homofile den neste. Hvem er neste gruppe ut?

Men ingen er fri før alle er fri. Og alle er fri først når vi kan kalle oss et «vi».