VÆR DEG SELV: Vi som deltar på Pride vil at det norske samfunnet skal være raust og åpent nok til at du skal kunne være akkurat den du er uten å måtte skamme deg, skriver Øystein Langeland. Bildet er fra årets Pride-parade. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
VÆR DEG SELV: Vi som deltar på Pride vil at det norske samfunnet skal være raust og åpent nok til at du skal kunne være akkurat den du er uten å måtte skamme deg, skriver Øystein Langeland. Bildet er fra årets Pride-parade. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Vi fortjener å føle oss stolte

Jeg har også vært en forvirra homo. Vært flau. Hata meg sjøl. Men det har jeg slutta med.

Meninger

Hei, Harald Lassen. Dette er et svar på teksten du skreiv i går. Jeg heter Øystein Tobias Foss Langeland, og jeg synes synd på deg.

Det er ikke en sånn ovenfra-og-ned sympati jeg snakker om, men god gammaldags jeg-har-vært-der-sjøl-empati, for jeg har også vært en forvirra homo, kjent på ekskluderinga og kjent på skammen. Vært flau. Hata meg sjøl. Men det har jeg slutta med.

MITT VÅPEN: Det viktigste våpenet jeg har mot dem som vil tvinge meg inn i deres konformitet, er å vise dem at jeg er mitt fargerike meg uten et snev av skam, skriver Øystein Tobias Foss Langeland. Foto: Privat
MITT VÅPEN: Det viktigste våpenet jeg har mot dem som vil tvinge meg inn i deres konformitet, er å vise dem at jeg er mitt fargerike meg uten et snev av skam, skriver Øystein Tobias Foss Langeland. Foto: Privat Vis mer

Å delta i Pride kan være en ganske drøy affære. Folk veiver med regnbueflagget, kler seg dristig, viser fram sin seksualitet og sin legning og er stolte av det. For en sart unghomo kan det være direkte skremmende! Mange mener at det er for drøyt og at det man gjør på soverommet ikke har noe på gata å gjøre. Andre mener at nå som samfunnet vårt er så likestilt, er det kanskje overflødig med ei uke som feirer mangfold og glede over variasjonen som finnes i menneskelige uttrykk. Men fellesnevneren for dem som mener ting som dette er ofte at de uttaler seg om hva Pride er og ikke er, til tross for at de, som deg, ikke deltar engang.

Hvis jeg forstår deg rett, synes du at det burde være rom for dem som ikke har lyst til å danse i trusa i paraden, eller kle seg ut i gummiutstyr foran byens befolkning mens de danser til litt halvkjip popmusikk, og det er jeg enig i. Det må være lov å gå med vanlige klær, være en helt vanlig fyr, høre på smooth jazz og allikevel delta på Pride. Og hadde du gjort det, hadde du sett at det er sånn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke brenn sofaen til Tore og Adam, Harald. Det er ingen som setter likhetstegn mellom dem og deg. Og hvis de gjør det, er det fordi de ikke vet bedre. Hvis du synes Fagottkoret blir for mye for deg, finnes for eksempel Den norske Studentersangforening, et flott kor der andelen skeive medlemmer er ganske mye høyere enn befolkningsgjennomsnittet, men som fronter andre ting enn deres skeivhet. Du er kanskje medlem av gruppa «oss gutter utafor HOMOMILJØET» på Gaysir, ei gruppe med 1469 medlemmer. Og det er helt ok! Men hvis du har lyst til å bli med meg på utestedet Elsker en kveld, er du selvfølgelig hjertelig velkommen, og kanskje du til og med hadde likt det. For det er vanskelig å ikke like mennesker som er glade i den de er og uredd viser det!

Du trenger ikke å føle deg trua av at andre er annerledes. Velg å være helt vanlig (hva enn det betyr), hvis det er det du vil. Vi andre, som deltar på Pride, vil at det norske samfunnet skal være raust og åpent nok til at du skal kunne være akkurat den du er uten å måtte skamme deg.

Jeg består, som deg, av flere fasetter enn bare legninga mi. Det er minst 100 ting som utgjør hvem jeg er og hva jeg vil være, og det at jeg er homo er én av de tingene. Forskjellen på deg og meg, Harald, er at jeg velger at min legning ikke skal være den 101. tingen på lista, men snarere en av de første. Det er et aktivt valg jeg tar, og det gjør jeg fordi det viktigste våpenet jeg har mot dem som vil tvinge meg inn i deres konformitet, er å vise dem at jeg er mitt fargerike meg uten et snev av skam. Jeg nekter å bøye meg for andres oppfatning av hvordan en «mann» skal og ikke skal være. Ingen skal ta fra meg friheten og stoltheten jeg føler når jeg er den jeg er, og jeg gir meg ikke til den dagen jeg dør.

Du og jeg tilhører samme familie, Harald. Det er en ødelagt, trist, og sliten familie som rommer mange uutholdelige skjebner. Historier om overgrep, utnyttelse, undertrykkelse, tvang, utestengelse, umenneskelighet, de finnes i utellelige mengder. Men vår familie er laga av de sterkeste materialene i verden: det er kjærligheten og det er stoltheten. Vi lar oss aldri knekke, vi møter motstand med kjærlighet. Vi er de vakreste blomstene, de merkeligste utskuddene, de underligste vesnene, vi fryder oss over oss selv. Vi viser de «vanlige» at det går an å være oss, og at det går an å ta egne valg og stå for dem.

Vi tvinger de andre til å gi oss den plassen vi fortjener. De banker oss opp, men vi reiser oss og er sterke. Hvis du ikke klarer å finne deg en plass i denne hagen, så er det ditt problem, Harald. Vi kan aldri være noe annet enn en subkultur, for det vil aldri bli mainstream å være medlem av vår familie. Men vi er alle mennesker, det minst subkulturelle en kan være, og vi fortjener å bli respektert, og vi fortjener å føle oss stolte over hvem vi er.