Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Barnevern

Vi fortjener en unnskyldning

Slik det oppleves nå er både barn og foreldre innenfor barnevernet ikke verdige å erkjenne feil ovenfor. Er vi ikke politisk korrekte nok kanskje?

VANT: Vibeke Morrissey og Ken Joar Olsen vant mot Norge i menneskerettsdomstolen Strasbourg. Programleder: Ørjan Ryland / Dagbladet Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Ken Joar Olsen
Ken Joar Olsen Vis mer

Norge er til nå felt i 7 barnevernssaker i EMD der staten har krenket «respekt for familieliv» for både barn og foreldre. Det gjenstår fremdeles 29 saker, trolig vil Norge tape flere.

I tillegg foreligger mange rapporter, granskninger, mediesaker og fagpersoners bekymringer, som tyder på at disse sakene kun er toppen av et isfjell. Barnevernsnestor Kari Killén mener at noen må stilles til ansvar for sviket mot barna, og Helsetilsynet påpeker alvorlige feil og mangler i systemet.

Dette burde jo få både minister og fagdirektør for barnevern, Mari Trommald, til å ta grep på vegne av barna. Men neida.

- Jeg er rett og slett opprørt på de ansattes vegne, sier hun til Dagbladet.

De ansattes vegne? Handler ikke dette om barna?

Menneskerettigheter er noe staten har gått med på for å sikre alle sine borgere mot statlige overgrep. Denne rettigheten er inkorporert i Grunnloven. Så blir altså Norge felt i sak etter sak.

Mange i det offentlige Norge forundres over det, og mener at «vi har da et så godt barnevern». Foreldre utsatt for systemet og utallige fagfolk er ikke det minste forundret.

Lovgivers intensjon om at omsorgsovertakelse er midlertidig, er som en akademisk idé i barnevernssystemet. Bak hver sak skjuler det seg en families tragedie. Det er savn, smerte, krenkelse og sinne. Den instansen som er ment å hjelpe familier som har det vanskelig, blir altså funnet skyldig i menneskerettighetsbrudd, lovbrudd og gjentatt svik.

Vi opplevde det samme i vår familie. 19. november 2019 ble Norge dømt i menneskerettsdomstolen (EMD) for å gi vår datter altfor lite samvær med oss, og dermed vanskeliggjøre tilbakeføringen de er pliktig til å jobbe for.

Barneminister Ropstad (i permisjon) sier så politisk korrekt:

«Barnevernssaker innebærer alltid vanskelige vurderinger der motstående hensyn ofte gjør seg gjeldende. Jeg er derfor opptatt av å ta lærdom av disse sakene for å gjøre det norske barnevernet enda bedre for barna og foreldrene deres».

Ja, mon det? Vi som har fått våre liv rystet til innvollene av systemet har ikke merket noe til denne påståtte lærevilligheten til Ropstad. Burde ikke det å «ta lærdom av disse sakene» bety å snakke med ofrene? Vel, det har vært helt stille fra de som ønsker å lære. I stedet uttaler altså fagdirektør for barnevern, Trommald at kritikken av barnevernet kan føre til «motløshet blant de ansatte».

Som foreldre til en livsglad 5-åring som har hatt en rivende utvikling etter at hun fikk komme hjem, lurer vi på hvilke «motstående hensyn» Ropstad viser til i vår sak.

Vi har kjempet for å berge vårt barn fra en oppvekst under offentlig omsorg, støttet av mange høykompetente fagpersoner. Hvordan er vårt barns rettigheter i strid med våre? Vi har kjempet mot de overgrep staten har utsatt oss for, i likhet med mange andre familier i Norge.

«Sorry seems to be the hardest word», synger Elton John. Det beviser staten sannelig. Vi og de andre EMD-familier har ikke mottatt noen statlig unnskyldning. Selv om Staten ikke har anket EMD-avgjørelsen i vår sak, og dermed erkjenner menneskerettighetsbrudd, er vi ikke verdig en unnskyldning.

Ropstad ser ikke ut til å ha noen intensjon om å beklage. En beklagelse betyr uansett lite i seg selv om den ikke etterfølges av en reell endring. Men det er ingen offentlig erkjennelse av den krisen som pågår i barnevernet, selv om rapport etter rapport viser store mangler.

Vi har «verdens beste barnevern» og vi er lengst fremme i å verne barn er fortellingen som formidles fra Bufdir og minister. Dermed er det ikke nødvendig å endre barnevernet etter EMD-fellelsene, fordi vi egentlig «vet bedre» enn resten av Europa. Hvor mange dommer fra EMD må foreligge før også ministeren erkjenner at det ikke bare er snakk om «utfordringer» og «motstridende hensyn»?

Helt fra den katastrofale dagen i januar 2015 da barnevernet tok vårt barn har vi kjempet først og fremst for vårt barns rett til å vokse opp sammen med sine foreldre og sin søster. Etter hvert ble vi hørt av flere sakkyndige, nytt barnevern og tingretten. Og EMD som var tydelig på at Norge har krenket våre rettigheter.

Likevel kommer det ingen anerkjennelse fra myndighetene. Som barnevernsfamilier føler vi oss og blir behandlet som annenrangs borgere i dette landet. Hvorfor er det så greit å bortforklare krenkelsen av våre rettigheter?

Slik det oppleves nå er både barn og foreldre innenfor barnevernet ikke verdige å erkjenne feil ovenfor. Er vi ikke politisk korrekte nok kanskje?

Kloke fagpersoner varslet om feil i vår sak, men ble ikke hørt. De har også krav på en unnskyldning, fordi det er viktig at det varsles om feil og overgrep.

Jeg merker meg at regjeringsadvokaten er opptatt av krenkelsene Frode Berg er påført, ber om unnskyldning og gir ham millionbeløp i erstatning. Barnevernsfamiliene som er påført årelang lidelse får ikke engang en beklagelse.

Den norske stat jobbet hardt for å unngå å bryte Mullah Krekars rettigheter. Det er ikke mulig å spore samme interessen for å hindre nye menneskerettighetsbrudd i barnevernssaker. Dersom norske myndigheter hele tiden skal bortforklare og minimere de brudd som er påpekt av EMD, og ikke er enig i å endre praksis, så kan man jo spørre hva som var hensikten med å ratifisere EMK. Er ikke nettopp hensikten å beskytte den lille mann mot statens overgrep?

Jeg er sikker på at familiene som er rammet, kan gi ministeren og andre beslutningstakere reell erfaringskompetanse som er nyttig for fremtiden. Mange politikere har etter hvert krevd en helhetlig granskning av både organisering, kompetanse og lovverk.

Jeg mener at barna fortjener et trygt og kompetent barnevern. Det har vi ikke i dag. En reell granskning er et sted å begynne.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!