Kjære Karl Eirik Schjøtt-Pedersen,

Jeg er en av dem som de siste ti årene har tilbrakt min arbeidstid på diverse installasjoner og innretninger rundt om på sokkelen. En av dem som reiser bort fra familien med jevne mellomrom uten å vite når jeg kommer hjem igjen. En av dem som har vært nødt til å være disponibel for min arbeidsgiver 60 prosent av året. Det at jeg er disponibel innebærer at jeg må reise bort fra familien på under et døgns varsel og samtidig ikke vite hvor lenge jeg blir borte.

Turene mine varer alt fra to dager til tre uker. Ved første øyekast virker nok de lange turene verst, men faktum er at det er de korte som er de verste. I og med at avspaseringen er på 1/3 av tiden man har vært ute betyr det i mange tilfeller at man er ferdig avspasert før man kommer inn døra hjemme.

Det betyr igjen at barna mine tror at jeg kommer til å være hjemme en stund mens jeg bare går å venter på ny telefon, for jeg vet jo at det bare er et spørsmål om tid før jeg skal ut på nok en tur.

Hvordan kona holder ut med denne livsstilen må gudene vite. Det er tross alt hun som får hele belastningen hjemme. Det er hun som ikke vet når mannen er hjemme. Det er hun som må takle at alle planer blir snudd opp- ned pga. nok en tur på kort varsel.