SVIKTER: Som samfunn svikter vi dem som ikke blir gitt alternativene, skriver Miriam Neegaard, prosjektleder i Pårørende en ressurs, Landsforbundet mot stoffmisbruk.
SVIKTER: Som samfunn svikter vi dem som ikke blir gitt alternativene, skriver Miriam Neegaard, prosjektleder i Pårørende en ressurs, Landsforbundet mot stoffmisbruk.Vis mer

Debatt: Ruspolitikk

Vi glemmer å følge opp familiene, de som står i skyggen av misbruket

I dag er det verdens overdosedag. Denne dagen minnes vi de døde.

Meninger

Om lag 260 personer dør av overdoser hvert år. Vi skaper bevissthet om forebygging og hva vi kan gjøre i det konkrete møtet med overdosen, men vi glemmer å følge de rusavhengige opp når de trenger det aller mest. Vi gjør lite for å vise dem veien - til andre alternativer, til bedre alternativer. Og vi glemmer å følge opp familiene, de som hele tiden står i skyggen av misbruket, de som tvinges til å stå i frykten og avmakten i år etter år.

Som samfunn svikter vi dem som ikke blir gitt alternativene. Norge ligger på topp når det gjelder høyest registrert forekomst av narkotikautløste dødsfall i Europa. Stortinget vedtok i 2013 å gi Helsedirektoratet i oppdrag å gjennomføre en nasjonal overdosestrategi (Nasjonal overdosestrategi 2014-2017) med mål om å forebygge overdoser og å få ned overdosedødsfallene. Det er foreløpig for tidlig å si om strategien har gitt resultater, men det er ingen grunn til å betvile at det er mye arbeid som gjenstår.

Strategien avsluttes formelt ved neste årsskifte, men det gjør ikke de sammensatte utfordringene vi står ovenfor. Først når statsbudsjettet legges fram i oktober får vi vite om strategien videreføres, og om de økonomiske rammene oppnår.

Når overdoser debatteres er fokus som regel på rent brukerutstyr, sprøyterom og hjerte- og lungeredning. Dette er direkte og viktige tiltak, men vel så viktig er det å snakke om det som i de fleste tilfeller svikter; oppfølgingsfasen og ettervernet, veien tilbake til samfunnet og familien.

For mange rusavhengige er det ingenting som møter dem etter behandling. Ingenting som veier opp for rusen på den andre siden av vektskålen. Rusen er et tungt lodd, og er det ingenting å veie den opp mot, finnes heller ikke noe annet alternativ.

Forskningen viser at den medisinske behandlingen av overdoser er god, og at det i likhet med det mange erfarer er i oppfølgingen det svikter. I en rapport SINTEF utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet i 2016, kommer det fram at bare to av ti kommuner har etablert rutiner for oppfølging etter overdose. Lege og forsker Odd Martin Vallersnes fant, ved å lete i landsomfattende registre ved legevakter, at mens svært få kom tilbake for ytterligere behandling etter behandling av overdose, kom så mange som én av ti tilbake med en ny rusmiddelforgiftning i løpet av en uke.

Vi vet at overdosefaren er stor rett etter avsluttet LAR, etter døgnbehandling uten substitusjon og etter soning. Vi vet at overdosefaren er stor ved livskriser og total håpløshet. Vi vet at manglende ettervern ofte er forbundet med livskriser og total håpløshet. Vi vet at tapte og ødelagte familierelasjoner ofte er forbundet med livskriser og total håpløshet.

En kommune som har jobbet mye med oppfølging etter overdoser er Trondheim. Lenge har Trondheim hatt lavest overdosetall per innbygger i Norge. I motsetning til andre kommuner har Trondheim eget overdoseteam der de følger opp de rusavhengige der de er. Temaet tilbyr helsemessig og sosial oppfølging av brukere, og er også ett av få overdoseteam i landet som følger opp pårørende. Mens pårørende andre steder i landet blir sittende alene i sorgen, får pårørende i Trondheim tilbud om oppfølging og støtte.

Som ledd i den nasjonale overdosestrategien arbeider vi med å synliggjøre nettopp pårørende og etterlatte, og deres erfaringer med overdoser. Overdoser skjer alltid innenfor en sosial og relasjonell kontekst. Bak hver overdose står ikke bare en rusavhengig, men også flere pårørende. Ofte rammes en hel familie av en krise som strekker seg over flere år. Det er kriser som medfører langvarige og akutte følelsesmessige og eksistensielle belastninger.

Å arbeide med forebygging av overdoser handler ikke bare om å forhindre overdosedødsfall, men også om å ivareta og følge opp pårørende som lever i skyggen av rusmisbruket. Det kan være moren som bruker alle kreftene sine for å få datteren på avrusning. Det kan være sønnen som sitter oppe om natten og lurer på om han bør gå ut for å lete etter faren, og det kan være søsteren som sitter på skolen og ikke har gjort lekser fordi hun brukte gårsdagen på livredning.

Historiene er ulike, men møtet med maktesløsheten og frykten oppleves ofte like total. Noe av det verste vi mennesker kan oppleve er å miste noen vi er glad i. For pårørende av rusavhengige kan dette dreie seg om et dødsfall, men også om det å miste et familiemedlem til rusen. For det å leve i uvisshet, frykt og i alarmberedskap over flere år er også en sorg. Det samme er vissheten om at ens nærstående aldri skal få oppleve et normalt liv.

Forebygging av overdoser dreier seg om mer enn å dele ut rent brukerutstyr og å gi hjerte- og lungeredning. Det dreier seg om å følge opp familiene til dem som sliter, og det dreier seg om å hjelpe den rusavhengige tilbake til et verdig liv. Det dreier seg om oppfølging i de mest kritiske fasene, i glippsoner og i kriser.

Overdoser kan i likhet med selvskading være et rop om hjelp, et håp om å bli møtt i den ekstremt vanskelige situasjonen man står i, og et håp om forståelse, omsorg og å bli sett. Overdoser kan også være et symbol på likegyldighet, at man ikke orker å bry seg mer, ikke om livet og ikke om risiko. Både smerten og likegyldigheten må møtes med tilgjengelighet, tillit og tid. Gjennom å være til stede og følge opp rusavhengige og pårørende i det de opplever, kan overdosen være en vekker og mulighet for endring.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook