Vi googler, deler på Facebook og snakker på Skype som om ingen ting var skjedd

Har du sluttet å bruke det sosiale nettet etter PRISM-avsløringene?

DISKUTERER MENS VI OVERVÅKES: Avsløringene av PRISM-programmet har ikke ført til noe forbrukeropprør mot de involverte nettjenestene. Foto: Reuters/Scanpix
DISKUTERER MENS VI OVERVÅKES: Avsløringene av PRISM-programmet har ikke ført til noe forbrukeropprør mot de involverte nettjenestene. Foto: Reuters/ScanpixVis mer
Kommentar

En vittig hund på nettet observerte at det mest skremmende med avsløringen av overvåkingsprogrammet PRISM er at FBI og NSA lar 9-åringer designe PowerPoint-presentasjonene sine. At myndighetene overvåker så og si alt vi foretar oss på nettet, visste vi jo allerede.

Vel, vi visste kanskje ikke. Men hadde vi ikke mer enn tilstrekkelig informasjon, også før Edward Snowden sto opp som en ekte, amerikansk helt,  til å kjenne risikoen forbundet med å dele privat og personlig informasjon i den grad mange av oss gjør på nettet?

DET ER KANSKJE DERFOR det så langt ikke har vært mulig å registrere noe tegn til brukerflukt fra de involverte nettselskapene. Reaksjonene fra skuffede og sinte nettbrukere har vært mange og sterke, men, med forbehold om at annen informasjon kan dukke opp, tyder alt så langt på at vi googler, deler på Facebook, handler i iTunes og snakker på Skype som om ingen ting var skjedd.

Et ganske velvoksent paradoks: Vi deler og diskuterer om overvåkingsskandalen - i nettmediene som overvåkes.

Det manglende forbrukeropprøret kan kanskje tjene som en bekreftelse noe det har vært grunn til å mistenke en stund.

Vi bryr oss om personvernet vårt, men ikke nok til å ofre det sosiale livet på nettet for å beskytte det.

Vi vil ikke, eller tror ikke vi kan. Verdens ledende nettjenester er så innvevd i våre liv at det fortoner seg som en umulighet å skulle melde seg ut av symbiosen med Microsoft, Skype, Facebook, YouTube, Google, Yahoo, Apple og alle de andre.

Da det amerikanske selskapet Digital World Research spurte amerikanske nettbrukere om de var bekymret over at Google samler personlig informasjon for å tilby personaliserte annonser, svarte 60 prosent ja. Bare 4,8 prosent var sikre på at de ville slutte på bruke et Google-produkt på bakgrunn av denne informasjonen.

Tankegangen er gjerne at «jeg har jo ikke noe å skjule, så det kan da ikke være så farlig.»

DET ER SAMME LOGIKK som gjør det sannsynlig at Datalagringsdirektivet, PRISM-programmets fjerne, men idémessig beslektede fetter, blir implementert i Norge.

Debatten om personvernets kår i en tid da vi frivillig overlater enorme mengder sensitive data til private selskaper, har pågått lenge. Mens vi ligger langflate over tastaurene i et forsøk på å «bygge egen merkevare» i sosiale medier, er kunnskapen om oss selve valutaen Facebook, Google og Apple omsetter i annonseinntekter. Ved å signere selskapenes brukeravtaler - uten å lese dem først, selvsagt - sier vi fra oss enhver kontroll med innholdet vi publiserer.

For myndigheter og etterretningsmiljøer på jakt etter reelle og innbilte fiender, er det samme innholdet en uimotsåelig fristende kilde til etterretningsinformasjon. Den politiske tradisjonen for hemmeligholdte overvåkingsprogrammer er forholdsvis lang og dyster i USA, og Obama-regimets troverdighet som forvalter av visse grunnleggende rettsstatlige og demokratiske prinsipper begynner å bli meget tynnslitt. Det er fortsatt nødvendig å ta visse forbehold når det gjelder det faktiske omfanget av datafangst i PRISM-programmet, men skandalen er uansett et faktum.

Er politisk avmakt også forbrukeravmakt? Får avsløringene ingen følger for vårt forhold til verdens ledende nettaktører og sosiale medier, for tilliten til Silicon Valley og den amerikanske nettindustrien?

Vi vet jo nå at vi ikke kan stole på at disse selskapene kan ta vare på vår personlige informasjon slik de har lovet oss. Vårt mest personlige og private tanker, våre politiske meninger, våre lyster, vår tro, våre forbrukervaner, våre vennskapelige og profesjonelle nettverk - alt er lagt åpent.

Datatilsynet er bekymret. I nettmagasinet Slate skriver Fahrad Manjoo at skandalen kan ødelegge Apple, Google og alle de andre store teknologiselskapene. Hayley Tsukayama i Washington Post skriver omtrent det samme, og konkluderer med at tillit er valutaen teknolgiselskapene bygger sin virksomhet på.

Det burde være slik, men jeg er ikke lenger så sikker.

KANSKJE ER DET snarere slik at nettbrukere flest, også etter denne gigantiske skandalen, er komfortable med kontrakten vi inngår med den amerikanske teknologiindustriens giganter - en kontrakt som sier at vi gir opp store deler av vårt personvern, i bytte mot gratis underholdning og opplevd nytteverdi?

Mange nettthoder humret nok litt for noen uker siden da Peder Martin Lysestøl, Nina Witoszek og Jon Michelet, med sine personlige erfaringer med overvåking, fortalte Klassekampen hvorfor de ikke vil være på Facebook.

PRISM-skandalen gir dem langt på vei rett. Men i den grad vi snakker om det, gjør vi det i sosiale medier med en åpen bakdør rett inn i National Security Agencys gigantiske datasenter i ørkenen i Utah.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.