«Jeg tror det er sånn man gjør det.» <br>«Sikker? Ikke noe åpen munn? Trenger ikke leppene treffe hverandre engang?» <br>«Neinei, man bare dytter ansiktet mot hverandre.»
«Jeg tror det er sånn man gjør det.»
«Sikker? Ikke noe åpen munn? Trenger ikke leppene treffe hverandre engang?»
«Neinei, man bare dytter ansiktet mot hverandre.»Vis mer

Minirecap: «Skam France» – sesong 1, episode 1, klipp 1

Vi hadde trodd at de gruste oss ned i drøvelen når det kom til offentlig råklining, men nei da.

Første klipp av franske «Skam».

OBS: Inneholder les spoilers for førstescenen av en fransk blåkopi av førstescenen av en to år gammel norsk tv-episode.

Mon Dieu! Mens vi alle har vær distrahert av sjokket over at celsiusgrader under nullpunktet også i år medførte at ting fryser, har den viktigste norske kultureksporten til Frankrike siden Gange-Rolf gjorde strandhogg i Normandie funnet sted.

Det stemmer, bagett-og-alpelue-versjonen av «Skam» har hatt premiere.

Skuffende nok kalte de den ikke for mitt åpenbare førstevalg «Le Skam», men heller for «Skam France», som vel må framstå som en ganske kryptisk tittel for alle som ikke har kjennskap til konseptet fra før av. Og for dem som har kjennskap til det? Vel, man kan si at de første fire minuttene ikke akkurat byr på noe de ikke har sett allerede.

Så, i anledning startskuddet for det Skam-industrielle kompleks' ambisjon om verdensherredømme*, la oss unne oss et aldri så lite mini-recap av første klipp.

(*Etter dette står spanske «Los Skamos», tyske «Die Skamme», nederlandske «Een Schaam» og italienske «Il skammolini quattro formaggi» for tur. Og selvsagt amerikanske «SKAM, FUCK YEAH!», sistnevnte under innspilling i Austin i dette øyeblikk, skrevet og regissert av skamkeiserinnen av Guds nåde sjøl, Julie Andem.)

Lundi 10h37

Vi hører et debattinnlegg mot vestens frie markedskrefter og dens undertrykkende blablabla, så flammende kritisk at det får Eivind Trædal til å justere sittestillingen sin. Som akkompagnement får vi bilder av kapitalistisk markedsføring pakket inn i reklameestetikkens sukkerspinn, av festende ungdommer og, pussig nok, av Jonas Gahr Støre som prøver noen VR-briller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så her inne betyr ikke det som skjer i verden utenfor noe som helst. Kan jeg bli her for alltid? Foto: France4
Så her inne betyr ikke det som skjer i verden utenfor noe som helst. Kan jeg bli her for alltid? Foto: France4 Vis mer

Og omsider får vi se scenens to hovedpersoner, Eva og Jonas' galliske motstykker. Og nå vet ikke jeg så innmari mye om det franske skolesystemet, men det er åpenbart mer omfattende enn det norske, for no way at disse to lycée-elevene her er under førti.

Le Jonas og L'Eva. Foto: France4
Le Jonas og L'Eva. Foto: France4 Vis mer

Det viser seg at debattinnlegget vi hørte var Le Jonas som leste opp skolestilen sin (som man gjør). Nå fisker han etter komplimenter (som man også gjør) og innspill, til tross for at stilen allerede er levert og karaktersatt. En liten innvending fra L'Eva om at han brukte samme fråtse-formulering to ganger avvises blankt, det var gjentakelse som retorisk virkemiddel, skjønner hun vel.

Apropos gjentakelser, enn så lenge er «Le Skam» mer eller mindre en ren oversettelse av originalen, helt ned til bildeutsnittene. Noen små nyanseforskjeller dukker ved nærmere ettersyn opp. Le Jonas er hakket mer nærtakende og skarp når han tar stilen sin i forsvar, «vår» Jonas var alltid mer ovenpå og uangripelig, og mer snikete og subtil i sin mansplaining.

L'Eva faser ut når hun ser sin nemesis, franske-Ingrid, skule på dem mens de krysser skolegården.

L'Ingrid og Les Filles Pepsi Max. Foto: France4
L'Ingrid og Les Filles Pepsi Max. Foto: France4 Vis mer

Og her gjør enda en liten, men viktig, reginyanse seg gjeldende. For det første er sakte film-øyeblikket trukket ut mye lenger enn i den norske versjonen (Ca. 25 versus 13 sekunder, hvis du lurte. Du gjorde ikke det, nei? Ok.).

Men mer essensielt er at der den norske versjonen lot jentene gå ubemerket forbi – med den effekten at vi skjønte at denne blikkingen (seriøst, er det noen som kan blikke som Ingrid?) var viktig, uten at vi ante hvorfor – så har nå Le Jonas fått en ny replikk, der han forteller L'Eva at hun «har det bedre uten dem, er bedre uten dem. Bare vent og se».

Og vips, så har det som var «Skams» første, medrivende, henrivende underfortalte mysterium-teasing blitt «Skam France» sin prosaiske bakgrunnsinfo-dumping. Konflikten mellom jentene er langt på vei forklart for oss, med minimalt av egeninnsats skjønner vi at de var venner før, men nå har røket uklar.

Det høres kanskje ut som tilforlatelige endringer, og i og for seg er de jo det. Men jeg er hellig overbevist om at mye av grunnen (ikke hele) til at «Skam» satte fyr på både Norge og verden er at den var så vanvittig gnien på informasjonen den porsjonerte ut. Vi ble avspist med smuler, og fikk aldri nok: Jo flere åpne rom i en historie, jo mer tvinges vi som seer til å følge med og engasjere oss. Å serveres ting på sølvfat er oppskriften på å få en passiv seerskare.

L'Isak dukker opp, gutta skryter av karakterene de fikk (henholdsvis 14 og 16, som man kan formode er … bra?), og mobber L'Eva for hennes patetiske 10. Hehe, franskmenn og deres uforståelige karakterskalaer, altså.

«Jeg fikk bare 430 kubikkk på fransktentamen, og liten Pi med tøddel i parentes på samfunnsfagsprøven. Zut alors! Jeg er nødt til å få roten av fødselsdatoen min i snitt, hvis ikke kommer jeg aldri inn på croissantstudiene på Sorbonne.» Foto: France4
«Jeg fikk bare 430 kubikkk på fransktentamen, og liten Pi med tøddel i parentes på samfunnsfagsprøven. Zut alors! Jeg er nødt til å få roten av fødselsdatoen min i snitt, hvis ikke kommer jeg aldri inn på croissantstudiene på Sorbonne.» Foto: France4 Vis mer

Verdt å merke seg er det også at denne versjonen av Isak er hakket mindre cocky enn Tarjei Sandvik Moes, og ikke minst at han får bryte opp kliningen i et eget nærbilde, ikke offscreen. Konsekvensen? En ganske mye tydeligere flagging, allerede i første scene, av at Isak ikke er begeistret for forholdet mellom de to.

Uansett, det er oppbrudd, og klippets mest markante endring fra norske forhold kommer. For der «Skam» var et nærstudie i ungdommelig spyttutveksling fra alle tenkelige vinkler, er et par forsiktige nuss med sammensnurpet munn alt vi får her.

Man lærer så lenge man lever. Her har jeg gått og trodd at franskmennene gruste oss ned i drøvelen når det kom til lidenskapelig, offentlig råklining, men nei da.

That's not a kiss... Foto: France4
That's not a kiss... Foto: France4 Vis mer
..This is a kiss. (Endelig fikk jeg brukt en av mine mange Crocodile Dundee-referanser. Hva mener dere, aldri hørt om Crocodile Dundee? Bare Australias største filmsuksess på midten av åttitallet? Pffst. Ungdommen nå til dags. L'Eva og Le Jonas husker den nok.) Foto: France4
..This is a kiss. (Endelig fikk jeg brukt en av mine mange Crocodile Dundee-referanser. Hva mener dere, aldri hørt om Crocodile Dundee? Bare Australias største filmsuksess på midten av åttitallet? Pffst. Ungdommen nå til dags. L'Eva og Le Jonas husker den nok.) Foto: France4 Vis mer

Konsekvensen, utover at de offentlige kjærlighetsmarkørene til Team Jova her nærmest er viktorianske i sin kyskhet, er at hele relasjonsdynamikken deres faktisk endrer seg. Jonas virker å ha mindre behov for å markere for omverdenen (og dem selv) hvor kjærestete de er. Eva virker mindre needy, og er knapt delaktig i kysset i det hele tatt. Der hun i den norske versjonen lener seg fram for litt tungefekting, nærmest rykker L'Eva hodet bakover.

Og så sitter hun igjen alene i skolegården til ikke-Hartvig Nissen, og vi andre lurer litt på hvorfor noe som er så godt som en nøyaktig imitasjon av originalserien likevel føles som tv-versjonen av da man som liten prøvde å kopiere Carl Barks ved å legge matpapir over originalen og tegne over. Jo da, det så ut som Donald, men det var ikke Donald, og hvorfor er papiret gjennomsiktig?

Nok et friminutt er over på Lycée Hartvig Père Noël (stum H). Foto: France4
Nok et friminutt er over på Lycée Hartvig Père Noël (stum H). Foto: France4 Vis mer

Jada, det er både dårlig gjort og umulig å konkludere noe som helst etter et fire minutter langt klipp. Og dette høres sikkert ut som pedantisk flisespikk (til info så inngår pedantisk flisespikkeri i stillingsbeskrivelsen min som recapper). Det kan være mange grunner til at de har gjort de valgene de har, kanskje de har større fisk å fritere enn catfighten mellom Eva og Ingrid, kanskje er endringen i dynamikken mellom Eva og Jonas helt tilsiktet og noe som vil få payoff utover i sesongen, kanskje var det produksjonsforholdene eller skuespillernes rolletolkning og kjemi som gjorde at det ble som det ble. Og noen ganger fanger man bare magi på kamera, andre ganger ikke.

Det blir uansett sekundært for poenget mitt (tenk det, jeg har et poeng!). For det alt dette handler om, er valg. Å skape noe, i dette tilfellet tv-drama, er å ta valg, bevisste og ubevisste, på løpende bånd, og gjerne under så prekære arbeidsforhold at man må velge det minste av to onder. Men det er fort gjort å glemme – spesielt når man ser en såpass ujålete serie som «Skam» – at alt vi seere får servert i ruta er konsekvensen av at noen har gjort et valg, om hva som skal vises, hvordan det skal vises, og ikke minst hva som ikke skal vises, og at alle disse valgene, samme hvor små de er, igjen får betydning for hvordan vi oppfatter det vi ser. Det skal så utrolig lite til før man forrykker den skjøre balansen i en scene.

Om «Skam France» greier å ivareta sin egen kunstneriske integritet samtidig som den er en blåkopi av originalen, er tvilsomt. «Skam» ble tross alt ikke «Skam» av å kopiere andre, men ved å være helt kompromissløst seg selv. Det burde vel egentlig de internasjonale versjonene få lov til også. Men når dette matpapiromrisset tross alt eksisterer, fungerer det som en nyttig og fascinerende påminner om alle de små, riktige valgene «Skam» gjorde, hvert eneste mikrosekund, som endte i at tidenes norske tv-fenomen nå skal sniknorskifisere resten av verden. Paradoksalt nok kan det virke som at alle forsøkene på å klone «Skam», ikke fører til utvanning, men at man bare setter enda mer pris på hvor unik originalen er.

Les også Dagbladets recap av norske «Skam»:

Sesong 2:

Sesong 3:

Sesong 4: