Det er vel bare Bibelen i vår kulturkrets som er mer sitert og brukt som inspirasjonskilde enn William Shakespeares (1564 –1616) diktning. Med de 38 skuespillene og 154 sonettene plasseres han som den kanskje største og mest betydningsfulle av alle diktere gjennom tidene. Den ruvende klassikeren som så mange har et forhold til, har skrevet tekster som synes å være like aktuelle som da de ble til for mer enn fire hundre år siden. Tematisk, psykologisk og eksistensielt rommer forfatterskapet alt som stor litteratur skal ha: det evig menneskelige, på godt og vondt. I tillegg, språklig virtuost, formmessig suverent. Og antakelig den forfatter og det forfatterskapet som det er skrevet og forsket mest på. Kan det da komme fram noe nytt om dikteren og forfatterskapet? Ja, faktisk, hvis framstillingen blir personlig og perspektivutvidende. For meg rommer Inger Merete Hobbelstads verk «Å leve med Shakespeare. Essays» en god del av dette.