PAROLEFORSLAG: På 8. mars-møtet i Oslo fremmet FRIs fylkeslag i Oslo og Akershus, Skeiv verden, Skeiv ungdom og PION et felles paroleforslag, «Sexworkers+transrights=feminism». Det har skapt debatt. Her fra 8. mars-markeringen på Youngstorget i Oslo i fjor. <cutline_name>Foto: Berit Roald / NTB scanpix </cutline_name>
PAROLEFORSLAG: På 8. mars-møtet i Oslo fremmet FRIs fylkeslag i Oslo og Akershus, Skeiv verden, Skeiv ungdom og PION et felles paroleforslag, «Sexworkers+transrights=feminism». Det har skapt debatt. Her fra 8. mars-markeringen på Youngstorget i Oslo i fjor. Foto: Berit Roald / NTB scanpix Vis mer

8. mars-toget:

Vi har alt å vinne på å stå samlet

Som lesbisk og som kvinne har jeg personlig mye å takke både kvinnekampen og homokampen for. Vi har alt å vinne på å stå samlet.

Meninger

På et lokalt 8. mars-møte i Oslo fremmet FRIs fylkeslag sammen med Skeiv verden, Skeiv ungdom og PION et felles paroleforslag: «Sexworkers+transrights=feminism». Dette har ført til en spisset debatt mellom forslagsstillerne og deler av kvinnebevegelsen.

Spaltist

Ingvild Endestad

er leder for FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Siste publiserte innlegg

Jeg er overbevist om viktigheten av at den skeive bevegelsen og kvinnebevegelsen står sammen, kanskje mer enn på lenge, derfor tror jeg vi bør snakke bedre sammen.

Paroleforslaget er ikke et innlegg i debatten om sexkjøpsloven. Det er heller ikke en støtte til hallikvirksomhet og slavehandel, slik Ane Stø i Ottar hevder i Dagbladet 10. februar. La det være helt klart: Vi står fortsatt sammen med kvinnebevegelsen mot overgrep, tvang og utnyttelse.

Denne konkrete parolen er et innspill fra FRI, Skeiv Ungdom, Skeiv Verden og PION til 8. mars-komiteen i Oslo om at enkelte grupper litt for ofte blir tiet i hjel og mistenkeliggjort. En solidarisk allianse av to grupper som tradisjonelt sett ikke har fått sin stemme hørt i kvinnebevegelsen.

I kampen for likestilling må vi også se at faktorer som klasse, hudfarge, religion og seksuell orientering påvirker kvinner ulikt. Uten denne bevisstheten ender vi opp med å usynliggjøre og marginaliserte grupper i vår egen bevegelse.

Det tok flere år før transkvinner, som frem til for to år siden ble underlagt tvangssterilisering av den norske stat, fikk stemmerett og ble hørt av 8. mars-komiteen. I stedet for felles kamp mot statens anerkjennelse av transkvinner sto bevegelsen splittet i spørsmålet om hvilke kvinner som var ekte kvinner og kunne få stemmerett i dette forumet.

De samme erfaringene forteller sexarbeidernes interesseorganisasjon PION om. De har ønsket å rette søkelys på saker og strukturer som virker negativt inn på deres liv, og hjelpetiltak for personer i som selger sex, men har opplevd å bli mistenkeliggjort og omtalt som halliker av 8. mars-komiteen. Det hele toppet seg i fjor da en av komiteens vakter gikk til angrep på deltakerne fra PION og rev i stykker deres banner.

Det er altså ikke for å sette likhetstrekk mellom organisasjonenes politikk, men felles erfaringer om å ikke bli hørt med egne stemmer eller trodd på vår identitet eller intensjon. Derfor fremmet vi et forslag som løfter to marginaliserte grupper.

I et klima med tynnslitt tillit blir ordvalg ekstra viktig. Når transkvinner gjentatte ganger blir møtt av kvinnebevegelsen med at de ikke er skikkelige kvinner, er det et eksempel på hvordan språk og makt henger sammen. Spørsmålet om språk blir strukturelt når språket definerer deg ut av fellesskapet og muligheten dine til å bli hørt forsvinner.

Jeg kan forstå motvilje mot begrepet sexarbeider, men situasjonen for personer som selger sex blir ikke bedre av ytterligere marginalisering og fremmedgjøring. Når vi bruker sexarbeider som begrep, handler det om at dette er den måten personer i sexarbeid selv ønsker å bli omtalt på.

Alle som selger sex har krav på rettigheter og beskyttelse, og det må alltid være det viktigste. Makt og definisjonsmakt over egen kropp og eget liv innebærer også retten til å selv definere hva man vil bli omtalt som, og trodd og respektert for dette. For mange kan det å få anerkjennelse for at sexsalg er arbeid bidra til at behovet for rettigheter blir tydeliggjort og lettere å kreve.

I min bruk av begrepet faller personer som utøver tvang over andres kropp, utenfor begrepet sexarbeid. Da må vi bruke negative begreper som dekker det vi faktisk snakker om, som menneskehandel, trafficking og slaveri.

Kampen mot utnyttelse av andres kropp og seksualitet er helt sentral i vår kamp for frihet i egen kropp og seksualitet. FRI er en stolt del av den feministiske bevegelsen og vi er stolte av det kvinnekampen og homokampen sammen har vunnet frem. Som lesbisk og som kvinne har jeg personlig mye å takke både kvinnekampen og homokampen for.

Kvinnekampen har gitt meg lønn, mulighet til å bestemme over egen reproduksjon og barnehageplass, så både mamma og pappa kunne gå på jobb. På samme måte har den skeive bevegelsen vist meg at det finnes flere måter å være jente på, og at seksualiteten min verken er en psykiatrisk diagnose eller noe kriminelt.

Vår frihet er en direkte konsekvens av både kvinnekamp og homokamp, og derfor er jeg bekymret for at vi skaper en kultur der vi som bør stå sammen splittes. Jeg tror det finnes en annen vei til å leve med våre uenigheter og fortsatt stå samlet.

Som Ottar riktig påpeker, mener FRI sexkjøpsloven skader personer som selger sex. Da vi i FRI for et par år siden vedtok dette standpunktet, var det etter en lengre prosess med stort meningsmangfold og bred diskusjon. Men i denne prosessen var vi hele veien enige om målet: At rettighetene, rettssikkerheten og helsetilbudet til de som selger sex måtte styrkes.

Vi evnet å stole på hverandres mål underveis og kunne dermed leve med uenighet om virkemidler. Å nå en konklusjon var ingen enkel sak, men som bevegelse vet vi at uenighet er nødvendig for å skape nettopp bevegelse. En slik kultur med rom for uenighet, der vi stoler på hverandres intensjoner, bør det også være mulighet for i den bredere feministiske bevegelsen.

Vi må tørre å stole på at vi alle sammen vil godt, og kjemper mot de samme undertrykkende strukturene. Vi lever i en tid der stadig færre personer får stadig mer makt, og der mange prøver å frata oss rettigheter vi har kjempa hardt for. Likestillinga har alt å tape på at vi splittes og alt å vinne på at vi står samlet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook