LAV ULIKHET I NORGE: Mitt poeng er at det ikke er grunnlag for å si at forskjellene i Norge eksploderer, skriver utviklingsminister, Nikolai Astrup. Foto: Pontus Höök / NTB Scanpix
LAV ULIKHET I NORGE: Mitt poeng er at det ikke er grunnlag for å si at forskjellene i Norge eksploderer, skriver utviklingsminister, Nikolai Astrup. Foto: Pontus Höök / NTB ScanpixVis mer

Ulikhet:

Vi har et av de mest progressive og omfordelende skattesystemene i verden

Skal man anklage andre for faktafeil, bør man selv være presis med fakta.

Meninger

Hannah Gitmark i Agenda anklager meg for faktafeil i Dagbladet 16.10. I mitt opprinnelige innlegg hevder jeg at venstresiden bedriver skremselspropaganda om ulikhetene i Norge, og viser til at regjeringen har en offensiv politikk for å bekjempe fattigdom.

Blant annet skriver jeg at «to av de tre mest brukte indikatorene for ulikhet, viser at forskjellene i Norge har vært mindre de siste årene sammenliknet med for 10–15 år siden». Dette hevder Agenda er feil. De kan bedømme tallene fra SSB selv:

  • Snittet for ulikhetsmålet GINI i perioden 2002–2006 var på 0,271, mot 0,252 i 2016.
  • Snittet for ulikhetsmålet S80/S20 i samme periode var på 3,78, mot 3,6 i 2016.
  • Også er det riktig at for ulikhetsmålet P10/P90 var snittet høyere i denne perioden, akkurat slik jeg hevdet i mitt opprinnelige innlegg.

Mitt poeng er at det ikke er grunnlag for å si at forskjellene i Norge eksploderer, og at vi er i ferd med å få franske tilstander, slik Agendas tidligere leder har hevdet. Tvert om er ulikhetene i Norge blant de laveste i OECD. Og vi skal arbeide for at de fortsetter å være det. Videre hevder Agenda at jeg tar feil om formuesulikhet, og peker på at den rikeste promillen eier ca. 14 prosent av formuen i Norge.

Tallet hun viser til da er et «anslag på andelen av totalformue ved å kombinere data fra [tidsskriftet] Kapital, formuesstatistikken og Nasjonalregnskapet», ifølge SSB. Tallet er faktisk lavere nå enn da de rødgrønne styrte. Toppen var i 2008, da tallet var 16,6 prosent. Det sikreste tallet vi har, tyder på at den rikeste promillen eier 8,3 prosent av all formue, lavere enn det tallet Agenda benyttet. Også dette tallet er lavere enn i de rødgrønne årene fra 2007 til 2011.

Det er imidlertid riktig at formuesulikheten har vært svakt økende over tid, på tvers av ulike regjeringskonstellasjoner. Under forrige borgerlig regjering ble formuesulikheten f.eks. redusert. Gitmark har rett i at skattereformer «forstyrrer» statistikken. Når for eksempel utbytteskatten er økt kraftig de siste årene, gjør det at det blir tatt ut flere og større utbytter enn det ellers ville blitt gjort. Utbytter kommer da til beskatning som inntekt, men kan skytes inn igjen som egenkapital – og tas ut skattefritt på et senere tidspunkt.

Dermed forskyves tidspunkt for når inntekter kommer til beskatning, noe som isolert sett «blåser opp» inntektsulikheten i forkant av skatteøkninger. Gitmark skriver videre at skattereformer gjør at «store verdier er blitt værende i selskaper og har gjort eierne rikere uten at det synes i statistikken. Den reelle inntektsulikheten er altså like klar og i noen tilfeller større enn den rapporterte». Her blander hun snørr og barter.

For det første har økningene i utbytteskatten hatt motsatt effekt av det hun sier. For det andre: Inntekter i selskaper kommer til beskatning som næringsinntekt. I det øyeblikket overskudd betales ut som utbytte kommer det til personlig beskatning som inntekt.

Hvis verdiøkningen i et selskap er stor, vil det synes i formuesutviklingen. Hvis verdiøkningen ledsages av et overskudd fra selskapets drift – og det er ikke alltid tilfelle – vil overskuddet komme til beskatning som næringsinntekt. Gitmark synes å mene at urealiserte verdiøkninger i bedrifter skal regnes som personlig inntekt. Da bærer det helt galt av sted, ikke minst for de mange som sitter med urealiserte papirgevinster som kanskje aldri blir noe mer enn nettopp det.

Den siste påstanden Agenda hevder er feil, er at det ikke er flere fattige nå enn før. Dette baserer jeg på to kilder. Den ene handler om at andelen som oppgir problemer med å få endene til å møtes, er nesten halvert fra 2004 til 2017, fra 9 til 4,9 prosent. Dette vedgår også Agenda, men velger å underslå tallet ved å peke på at dette er folks egen opplevelse. Jeg for min del, synes dette er relevant.

Videre viser Agenda til at andelen som lever på lavinntekt, dvs. mindre enn 60 prosent av medianinntekt, er høyere enn før. Isolert sett stemmer dette, og 85 prosent av veksten skyldes økt innvandring, som neppe kan tilskrives en villet politikk for å øke ulikheten i samfunnet. Dette tallet er imidlertid ikke det samme som fattigdom, og ikke alle i denne gruppen vil mene at de er fattige. Tvert om tror jeg mange innvandrere opplever en betydelig forbedring i sin livssituasjon ved å komme til Norge og de aller fleste er tilfredse med livskvaliteten, noe også SSBs tall underbygger.

I samme tidsperiode som andelen med vedvarende lavinntekt har økt, har alle familier i Norge hatt en betydelig reallønnsvekst. Dersom man legger til grunn den kjøpekraften disse familiene hadde i 2004-2006, og prisjusterer denne inntekten frem til i dag, ville man se at andelen på vedvarende lavinntekt faktisk ble redusert fra 7 til 3,8 prosent.

Med andre ord har familiene fått det betydelig bedre på disse ti årene, dersom man skal tro SSB. Så mener Agenda og andre på venstresiden at løsningen på denne utfordringen er å øke trygdene ytterligere til disse gruppene. Dette advarer vi mot, da det kan svekke arbeidslinjen og bidra til at færre får en varig vei ut av fattigdom. I stedet har vi fulgt rådene fra offentlige utredninger, og fokusert på å styrke tjenestetilbudet til de utsatte gruppene i Norge.

Blant annet har vi i inneværende budsjett utvidet ordningen med gratis kjernetid. Ordningen gjør nå at 46.500 barn har rett på gratis kjernetid. I tillegg er det bevilget 181 ferske millioner til fattigdomsmidler – midler som ikke eksisterte under foregående regjeringer.

Problemet er at disse tjenestene ikke regnes inn i ulikhetsstatistikken, selv om målrettede tiltak for å bekjempe fattigdom gjennom tjenester har vært det viktigste grepet fra myndighetene de siste ti årene. Rolf Aaberge, forfatteren av rapportene som Agenda viser til, har påvist at en inkludering av tjenester i fattigdomsstallene, vill bidratt til en halvering av antallet fattige i statistikken.

Mitt poeng er at venstresiden har en betydelig interesse av å overdrive ulikhetsveksten, og at de særlig ønsker å knytte dette til en villet politikk fra høyresiden. De betviler at vårt mål er å skape et samfunn med små forskjeller og muligheter for alle. Dermed ser de også bort ifra det faktum at regjeringen i budsjettet for 2019 øker de sosiale satsingene med anslagsvis 5,4 milliarder kroner. Dette inkluderer satsing på f.eks. tidlig innsats i skolen, rus og psykiatri og områdesatsinger i utsatte bydeler. Dette er riktignok ikke kontantytelser, men utvilsomt et viktig bidrag til at mennesker som trenger samfunnets hjelp får større muligheter i sine liv.

Gitmark hevder også at regjeringen forsterker ulikhetsproblemet ytterligere ved stadige kutt i skattene til de som har mest fra før. Det kan være verdt å minne om at vi har et av de mest progressive og omfordelende skattesystemene i verden, og at ingen politiske partier har foreslått å endre på det.

De ti prosent på toppen betaler like mye i skatt som de 70 prosent på bunnen – og nesten 40 prosent av total skatteinngang. Endringene vi har gjort i skattesystemet endrer ikke på dette bildet. Det er riktig at vi, i samarbeid med blant annet Arbeiderpartiet, har redusert selskapsskatten, men utbytteskatten er økt tilsvarende.

Inntekter som kommer til personlig beskatning fra næringsvirksomhet beskattes med andre ord helt likt som de gjorde før 2013. Ideen, som Arbeiderpartiet støttet i skatteforliket, er at så lenge pengene er i arbeid skal beskatningen være konkurransedyktig med våre naboland, men hvis de tas ut til personlig forbruk skal de samlet sett beskattes på linje med høyeste marginalskatt for personlig inntekt.

Det er riktig at vi i tillegg har redusert den særnorske eierbeskatningen i Norge, fordi vi ønsker at norske lokaleide bedrifter skal kunne konkurrere med utenlandskeide bedrifter på likere vilkår. Det gir ingen mening at familieeide Aas Bryggeri skal ha helt andre rammevilkår enn Ringnes, som er eid av Carlsberg. For personlige aksjonærer med normale inntekter er det imidlertid verdt å merke seg at eierbeskatningen fremdeles er høyere enn den var i 2005.