Ha i mente: «Det er bare et spørsmål om tid før Kina vil oppleve ustabilitet. Kombinasjonen av rå kapitalisme og leninistisk diktatur går ikke i lengden», skrev Martin Wolf. Det bør vi ha i bakhodet, ifølge Thorbjørn Jagland.Foto: Xinhua / Sipa USA / NTB scanpix
Ha i mente: «Det er bare et spørsmål om tid før Kina vil oppleve ustabilitet. Kombinasjonen av rå kapitalisme og leninistisk diktatur går ikke i lengden», skrev Martin Wolf. Det bør vi ha i bakhodet, ifølge Thorbjørn Jagland.Foto: Xinhua / Sipa USA / NTB scanpixVis mer

Debatt: Internasjonal lov

Vi har fått den mest alvorlige sikkerhetspolitiske krisa i Europa etter krigen

Stormaktene må redusere den gjensidige mistillit som er skapt og starte gjenoppbyggingen av respekten for internasjonal rett.

Meninger

To ting er sikkert: Når et land styres av autoritære prinsipper uten uavhengige institusjoner slik som frie media og domstoler, blir det korrupsjon og maktmisbruk. Det ender til slutt i opprør og revolusjon, ofte med krig som følge. Like sikkert er det at når stormakter tar seg til rette på tvers av internasjonal lov får vi det samme.

GENERALSEKRETÆR: Thorbjørn Jagland, Europarådet.
GENERALSEKRETÆR: Thorbjørn Jagland, Europarådet. Vis mer

Kombinasjonen har skapt den kaotiske verdenssituasjonen vi nå har.

Godt illustrert ved krisen i Ukraina. Den startet med at folk ble lei av korrupsjonen. De gikk ut i gatene og gjorde revolusjon. Russerne fryktet åpenbart at avtalen om flåtebasen i Sevastopol ville gå tapt under det nye lederskapet og annekterte Krim i strid med internasjonal rett. Ingen av partene gjorde noe forsøk på forhandlinger om flåtebasens fremtid.

Vi har fått den mest alvorlige sikkerhetspolitiske krisen i Europa etter krigen. Nato flytter våpnene nærmere Russland. Sanksjoner er innført som forgifter det politiske klimaet.

La oss gå til Midtøsten og Nord-Afrika og vi finner at den tragiske utviklingen der har mye av den samme bakgrunn. Grønnsakhandleren i Tunis tente på seg selv i protest mot korrupsjonen og vanstyret. Folk gjorde revolusjon. Den spredde seg til alle de andre autoritære regimene i området. Men bare i Tunis førte revolusjonen til noe positivt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resten av regionen er kastet ut i kaos.

Også her har neglisjeringen av internasjonal lov vært et viktig bakteppe for krisen. Som for eksempel USAs invasjon i Irak, et av de mest eklatante brudd på internasjonal lov etter krigen. Invasjonen ble startet uten mandat fra FNs sikkerhetsråd. Forsøket på å skaffe seg et slikt mandat ble basert på en åpenbar løgn om at Saddam Hussein hadde gjemt unna kjernefysiske våpen. Etter invasjonen avsatte amerikanerne alt statlig personell som hadde tjent Saddam. Mange av dem ventet på revansj og sluttet seg senere til IS i Syria og Libya. Amerikanernes bruk av tortur, i strid med en av de eldste internasjonale konvensjoner, ble utnyttet i terrorgruppenes propagandamaskineri.

Spredningen av terrorisme som delvis stammer fra Irak har bidratt til borgerkrigene i Libya, Syria og Jemen. Med katastrofale følger.

Hundretusener er drept, millioner på flukt som følge av borgerkrigen i Syria.

I Libya lever hundretusener i konsentrasjonsleirer (UNHCRs beskrivelse). Flyktningene blir frastjålet alt de eier, kvinner og barn blir voldtatt, før de pushes ut på Middelhavet.

Flyktningene fra Syria har lagt så store byrder på den greske staten at den er nær ved å kollapse. Daglig kommer det tusener av flyktninger til Italia fra Libya. Når våren kommer, vil dette bli verre. EU snakker om å få til en avtale med Libya lik den de oppnådde med Tyrkia slik at flyktningene kan holdes der de er. Men i Libya eksisterer det ingen stat, den ble bombet i sønder av Nato.

Situasjonen er grobunn for høyrepopulismen i Europa. De ansvarlige partier forsøker å demme opp for dette med å stenge grenser og innføre restriksjoner ofte i strid med internasjonal lov. Som gjør situasjonen verre.

Hva er så internasjonal lov? Først og fremst alle de internasjonale traktatene. Krumtappen i hele det internasjonale systemet som ble etablert etter krigen, er FN-pakten.

Ved å lese «teksten» i paktens artikkel 24 kan man ikke bli annet enn sjokkert over mangel på ansvar fra medlemmene av Rådet. Det heter: «FNs medlemsland overdrar til Sikkerhetsrådet hovedansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. De er enige om at Sikkerhetsrådet under utøvelsen av dette ansvar handler på deres vegne».

«Handler på deres vegne»? Altså, alle de andre medlemslandene, på alles vegne!

De har i stedet handlet på «sine egne vegne». Resultatet er blitt en stadig nedadgående respekt for internasjonal lov, mistilliten har økt og Sikkerhetsrådets ansvar forvitret.

En tredje stormakt er også i bildet: Kina har tydeligvis bestemt seg for å nyte godt av dette kaoset. De gjør krav på øyer i Sør-Kinahavet og har allerede begynt å ta seg til rette. Voldgiftsdomstolen i Haag har avgjort at Kina ikke har rett til øyene. Men Kina aviser bryskt dommen.

Som en småstat bør Norge se skriften på veggen når stormakter opptrer slik: Svaldbardtraktaten har gitt et stabilt og forutsigbart styre på øygruppen. Havrettstraktaten er en grunnplanke i å hevde våre interesser i havområdene rundt oss og gitt en forutsigbar utnytting av ressursene. Haagdomstolen har flere ganger dømt i vår favør.

Det har konsekvenser hvis respekten for havretten undergraves. I Sør-Kinahavet kan resultatet bli krig.

En ting til om Kina: Når så mange er beruset av mulighetene i landet, bør man kanskje ha i bakhodet det som Martin Wolf skrev i en bred analyse i Financial Times for en tid siden. «Det er bare et spørsmål om tid før Kina vil oppleve ustabilitet. Kombinasjonen av rå kapitalisme og leninistisk diktatur går ikke i lengden».

Konklusjon: Vern av menneskerettigheter og internasjonal lov fremstår som mer nødvendig enn noen gang. Stormaktene må redusere den gjensidige mistillit som er skapt og startet gjenoppbyggingen av respekten for internasjonal rett. Dette kan bare gjøres ved at de innser at de alle er skyld i uføret.

Dernest må de erkjenne at de har felles interesser, ikke i å starte et nytt våpenkappløp, men å bruke ressursene til å skape levelige forhold i de landene der kaoset, flyktningstrømmen og terrorismen stammer fra. En massiv satsing må til, som åpenbart ikke kan kombineres med å bruke de samme pengene på våpen.

På 70-tallet brukte vi ordet «detente», en betegnelse på tidens nødvendighet; avspenning mellom stormaktene. Willy Brandt lanserte sin østpolitikk. Vi fikk Sikkerhetskonferansen i Helsinki. Så kom avtalene om Berlin. Man beveget seg vekk fra konfrontasjon basert på avtaler.

Alt dette er borte nå, men bør gjenskapes. Tidens imperativ.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook