NORSK SKJEMT: Vi går ikke av veien for en spøk. Tvert imot, hvis det ikke fins en spøk på den veien hvor vi går, forlater vi gjerne den veien og leter etter en annen vei hvor det er større sannsynlighet for å støte på en spøk, skriver Knut Nærum i helgekommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
NORSK SKJEMT: Vi går ikke av veien for en spøk. Tvert imot, hvis det ikke fins en spøk på den veien hvor vi går, forlater vi gjerne den veien og leter etter en annen vei hvor det er større sannsynlighet for å støte på en spøk, skriver Knut Nærum i helgekommentaren. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Vi har gjort mulla Krekar-saken til et årelangt vitsehælvete om skjegg og Putti Plutti Pott og Tulla som var krulla i ulla

Vi tar ikke oss selv så alvorlig her i landet. Eller fundamentalistiske geriljaledere som er formelt utvist og dømt for trusler. Og det er sånn vi vil ha det.

Meninger

Det fins en bok som heter «Et smil mellem venner». Den er fra 1951, tar for seg humorens historie, og egner også ett kapittel til hvert av de skandinaviske landene. Disse tre kapitlene heter henholdsvis «Svensk humør», «Dansk lune» og «Norsk skjemt». Mye tyder på at skjemtet lenge har vært vår nasjonale default setting.

Vi går ikke av veien for en spøk. Tvert imot, hvis det ikke fins en spøk på den veien hvor vi går, forlater vi gjerne den veien og leter etter en annen vei hvor det er større sannsynlighet for å støte på en spøk. Vi stiller gjerne inn GPS-en til å fortelle oss hvilken vei som er den korteste herfra til nærmeste spøk.

Det fins ingen nordmenn som er redd for å bli sett på som morsom eller kvikk eller artig. Det vi frykter, er å bli kalt selvhøytidelig. Vi godtar det meste unntatt mennesker som tar seg selv på alvor.

Vår nasjonalhelt Askeladden er romslig og rappkjefta og riktig en skjemtegauk. Han er med på en spøk og snakker tilbake til den selvhøytidelige øvrigheta, så prinsesser må holde kjeft og konger rulle med øynene. Det er den norske hangen til fleip som gjør at vi vrir på ord og uttrykk. Vanlige, etablerte ord er ikke fleipete nok. De dekker ikke vårt behov for en munter og breial omgangstone. Derfor sier de fleste av oss nå «i hytt og pine». Dette uttrykket begynte som en komisk blanding av de to faste uttrykkene «i hytt og vær» og «død og pine».

Artikkelen fortsetter under annonsen

En eller annen luring sa det som en vits, folk syntes det var artig og begynte å si det selv. Slik spredde det seg, og bruken økte eksponentielt inntil humoren hadde fordunstet fra vitsen og folk bare gjentok ordene. Tilsvarende er det nå flere som sier «klart som blekk» enn det er som sier «klart som glass». Det er like mange som sier «sylfersk» som det er som sier «blodfersk». «Jeg har til salt i såret», sier folk og tror at det er det det heter.

Og når de fleste tror det er det det heter, heter det det. Hvis det er én ting Finn-Erik Vinje har lært oss, så er det dette: En feil som gjentas ofte nok, blir riktig.

Men vi oppsøker en spøk. Og vitsen vinner.

Det er bare sånn vi er. Dette er også den eneste forklaringen jeg kan finne på at vi har gjort mulla Krekar-saken til et årelangt vitsehælvete om skjegg og Putti Plutti Pott og Tulla som var krulla i ulla. Vi har bare ikke lyst til å snakke om alle disse andre tingene. Om hva Ansar al-Islam har stått bak. Om hvor farlig Mulla Krekar er for rikets sikkerhet.

Om hvor mye Norge trenger å beskytte seg mot ham. Om Mulla Krekars eget beskyttelsesbehov og rettigheter, nå som vi tross alt har tatt på oss å oppfylle disse hersens menneskerettighetene. Takke oss til en real skjeggbasert blødme, sa det norske folk og våre medier. Takke oss til de komiske egenskapene til stedet Kyrksæterøra, som er dobbelt komisk, ved både å ligge i et trønderfylke og å være fonetisk gøyalt.

Da det viste seg at regjeringen går inn for å dømme mullaen til kommunearrest i Hemne, ryddet avisa Verdens Gang sin forside for å gjøre plass til ordspillet «Krekar skal UT AV PÅ LANDET». Som på det tidspunkt allerede hadde sirkulert på Twitter i fire dager.

Samme uken fikk vi det som må være medienes svar på Kinasyndromet, der reaktorkjernen blir overopphetet og begynner å smelte seg ned i jorden. Reportere dro til Kyrksæterøra og spurte lokalbefolkningen hva stedet har å tilby Mulla Krekar. Som om han var et medlem av kongefamilien og snart skulle på visitt, eller som om han var en fotballspiller som kom til en stor by på kontinentet. Og folk svarte.

Det viser både at vi har vent oss til et ganske høyt sluddernivå, og at folk på Kyrksæterøra er rause og fine mennesker. VG bød på Krekar-quiz, Dagbladet på Krekar-stigespill. Nettavisene sviktet trolig sitt eget mandat da ingen så sitt snitt til å lage klikksaken «Test deg selv: Hvor Krekar er du?»

Det plager meg ikke at dekningen av de største nyhetene blir preget av fleip. Jeg kunne ha sagt at det er dårlig gjort mot satirikerne at nyhetsmediene fniser og fleiper og klasker seg på sine mediale lår i en sak som dette, og dermed foregriper satirikernes innsats. Journalistene leverer dermed ikke det grunnlaget av fakta og alvor som satiren trenger som et springbrett for sin lettsindige omgang med det samme materialet.

Lettsindigheten er allerede integrert i stoffet. De fleste satirikere vil nok si at de foretrekker den gamle arbeidsdelingen, den hvor nyhetene bedrev seriøs nyhetsdekning og satirikerne kalte fram latteren. Og pressen kan i prinsippet overlate ansvaret for moro til de som lever av å lage vitser. Men hvis vi må velge mellom å ta hensyn til enten en håndfull satirikere eller den generelt gode og lette stemninga her i landet, vil de fleste av oss velge det siste. Vi er tilhengere av fleip som nasjonal omgangsform. Fleipen kan kanskje, iblant, på sitt dårligste, virke krampaktig og slitsom, men vi vil heller bo i et fleipeland enn i et land hvor folk tar alt på alvor. Som Saudi-Arabia. Eller Sverige.