PRISVINNERE: De skamløse jentene, her representert med fra venstre Nancy Herz, Amina H. Bile og Sofia Srour, fikk i fjor Fritt Ords Honnør for å ha løftet debatten om sosial kontroll av minoritetsjenter. Her sammen med den andre prisvinneren, Leo Ajkic. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
PRISVINNERE: De skamløse jentene, her representert med fra venstre Nancy Herz, Amina H. Bile og Sofia Srour, fikk i fjor Fritt Ords Honnør for å ha løftet debatten om sosial kontroll av minoritetsjenter. Her sammen med den andre prisvinneren, Leo Ajkic. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

«Skamløs»:

Vi har gledet oss til å møte de skamløse guttene

Marie Simonsen gjør en mangelfull analyse av en kompleks debatt.

Meninger

I en kommentar i Dagbladet den 10. april skriver Marie Simonsen at «mens de skamløse jentene blir heiet frem, blir gutta bedt om å jekke seg ned». Jeg mener hun gjør en mangelfull analyse av en kompleks debatt.

De siste to årene har flere unge kvinner talt imot sosial kontroll i lukkede miljøer. Det har ikke vært vanskelig å komme på trykk eller få spalteplass i avisene. Plattformen desken har gitt oss har naturligvis spilt en stor rolle i hvor bredt vi har nådd ut, men det er ikke problemfritt å være høylytt og snakke ut om sitt eget liv.

Det er en daglig kamp å kjempe for retten til å bare være, å eie sitt eget liv, frihet og grunnleggende rettigheter. Altfor mange av kvinnene har opplevd seksualisert hets og sammensatt diskriminering på bakgrunn av deres etnisitet, hudfarge, tro, funksjonsevne, seksuelle legning og kjønnsidentitet, bare fordi de nyter sin ytringsfrihet.

Hetsen har kommet i form av alt fra rasisme til sexisme, mistenkeliggjøring og diskreditering fra alle samfunnets kanter. Støtten og solidariteten er overalt, men med plassen vi har krevd i offentlig debatt, kommer også stormen, og den er det oss selv som må stå i.

En hersketeknikk som flittig brukes mot oss, er nettopp det at vi lykkes fordi «majoritetsbefolkningen» heier på oss. I enkelte miljøer blir vi anklaget for å spille på en «offerrolle» som gjør oss til «heltinner» og menn til «undertrykkende mørkemenn». De kaller oss «Heltinneindustrien» som tjener på subjektiv debatt, bidrar til å ytterligere stigmatisere etniske minoriteter og skaper et fiendebilde minoritetsmannen.

Men jeg nekter å godta premisset om at vår kvinnekamp går på bekostning av menn.

Hvert forsøk på slik bagatellisering, er et skritt tilbake i likestillingskampen. Det er historieløst og totalt blindt overfor alle kvinnene som har kjempet i flere tiår før oss og de som kjemper i dag. Det er å se totalt bort ifra kampen oss kvinnene har tatt de to siste årene, hvor all vår tid og energi brukes til å nyansere debatten, bidra med et antirasistisk og interseksjonelt perspektiv og kjempe for frihet fra alt fra rasisme og kontroll.

Så synlige som vi har vært, er det vanskelig å ikke se alle nyansene vi har kjempet for.

Derfor reagerer jeg når Simonsen argumenterer slik hun gjør. Det var nok ikke intensjonen hennes, for hun har heiet mye på oss, men å sette kvinner og menn opp mot hverandre, og å mene at kvinnene blir heiet frem «fordi de innfrir norske forventninger om å gjøre opprør mot en patriarkalsk kultur», i et forsøk på å løfte et annet like viktig perspektiv, virker imot sin hensikt.

Det kan bidra til å legitimerer problematiske holdninger som allerede eksisterer mot oss som tar kampen.

Simonsen skriver også ut fra forsker Monika Rostens observasjoner på Furuset i Oslo. Rosten jobbet som ungdomsarbeider og så raskt at jentene ble oftere heiet på av de rundt seg enn guttene, som ble jekket ned.

Dette er en viktig observasjon, men det burde kommet tydeligere frem av Simonsen at det gjaldt en spesifikk kontekst, for vi trenger nyansene.

De to siste årene har jeg reist rundt på skolebesøk og snakket med ungdommer. Jeg har møtt gutter og jenter som har det helt fint hjemme. Jenter som gjør det bra, og gutter som gjør det bra.

Jeg har møtt den skoleflinke jenta som ikke alle ser er presset hjemme og føler at den eneste friheten hun har, er å satse på skole i håp om et friere liv senere. Jenta som opplever presset om lydighet og dydighet fra puberteten og ikke får velge venner selv.

Jenta som ble sendt til utlandet på gjenoppdragelse. Jenta som ble spyttet på i kjøpesenteret fordi hun bruker hijab. Jenta som lever et dobbeltliv, og jenta som føler seg overvåket av ryktemiljøet og frykter hva folk vil si. Jenta som ikke får velge egne klær, jobb og utdanning.

Jeg har møtt gutten som har friere tøyler enn søsteren i oppveksten, men som ikke kan si nei når familien vil velge ektefelle. Gutten som droppet ut av skolen, og han som føler på et lojalitetspress til familien eller guttegjengen, som blir skamgjort og ansett respektløst om han sier seg uenig. «Respekt er alt», sier han.

Jeg har møtt gutten som blir fortalt at han ikke er mann nok. Den homofile gutten som blir en voksen mann med et helt liv som hemmelighet. Gutten som opplever rasisme, som ikke fikk jobben før han endret navn fra Mohammed til Anders.

Jeg vil ikke se våre kamper satt opp mot hverandre, som om de er noen motsetninger eller konkurranse mellom oss. Det er en falsk dikotomi som flere bør reagere på. At vi tar debatten er ikke et forsøk på å ekskludere guttene. Den ene sannhetene utelukker ikke den andre, og vi har mange av de samme utfordringene samtidig som vi også har noen sær-utfordringer.

Det er bare naturlig at vi står som allierte i en felles frihetskamp mot patriarkalske og diskriminerende strukturer.

Vi må stille spørsmål til hvorfor noen stemmer ekskluderes i offentlig debatt, men vi kan fint fremheve en problemstilling uten å undergrave en annen. Jeg skulle helst brukt energien min på å ta kampen enn på å avklare misforståelser som kan ha uheldige utslag i debatten, men vi er likevel prinsippfaste og svarer der budskapet vårt blir misforstått.

Støtten vi har fått er fortjent, og desken har gitt oss livsviktig talerom til å sette tema på dagsorden. Vi tok selv tak i mikrofonen som talspersoner i våre egne liv – ikke som representanter for noen, ikke for å innfri andre sine forventninger – men i kampen om et fullverdig liv for alle.

Vi jobber med å bryte ned fordommer, gi mikrofonene videre og gjøre plass til flere. Vi er ingen ofre som trenger å reddes. Dette fikser vi fint selv.

Som vi skriver om i boken vår, «Skamløs»: Skamløse som ikke, vi heier på oss alle og anerkjenner alle våre erfaringer som likeverdige. Noen opplever rasisme og sosial kontroll mer enn andre, andre begge eller ingen av delene. Alle skylder uansett solidaritet med dem som gjør det.

Jeg har møtt flere av guttene, og gleder meg til å møte flere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook